Bokelskere.no

En helt grei bok. Eventyr for voksne . Når man først er bitt av bok-basillen,kan ingen gjøre noe med det.

Boka handler om to svært ulike mennesker som aldri burde blitt brakt sammen, men som her inngår ekteskap der de sakte men sikkert bryter hverandre ned. Så skjer det en forferdelig hendelse. De to avgir helt forskjellige forklaringer. Etter dette går det helt overstyr for dem begge og familien deres.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
Hendelsen det er snakk om skjer på et hotell. De to hovedpersonene, Sylvi Roos og Miele Modani, skal tilbringe her en siste natt før de går fra hverandre. Også deres lille sønn, Elias 15 måneder, er med. I forkant har det vært en hissig strid om foreldreretten over den lille gutten. Moren Sylvi har fått tildelt omsorgsretten, noe som er vanskelig å godta for faren, Miele, som har en serbisk bakgrunn. Tidlig neste morgen faller lille Elias ned fra hotellbalkongen og knuses helt mot gateasfalten. Hvordan kunne dette skje? De to foreldrene avgir helt forskjellige forklaringer. Sylvi forteller at Miele tilbød seg å passe på Elias slik at hun fikk sove litt leger. Da hun våknet, fikk hun se Miele som sto på balkongen og holdt gutten utenfor rekkverket. Hun skrek mot ham. Han snudde seg mot henne og slapp taket i gutten. Mannen derimot holder fast på at han lå og sov hele tiden og våknet ikke før ulykken hadde skjedd. Hvem av dem har avgitt den sanne forklaringen? Det er politimennene Konrad Sejer og Jacob Skarre som skal finne svaret på dette.
Sylvi og Miele møttes helt tilfeldig. Sylvi som nettopp hadde kommet ut av et turbulent forhold, la merke til den serbiske mannen fordi han virket så rolig og sterk. Hun strevde med å få kontakt med ham som i begynnelsen virket uinteressert. Til slutt lyktes hun og de ble sammen og litt senere ble det bryllup. Men Sylvi var ikke lykkelig. Den tause og altfor rolige mannen begynte å gå henne på nervene, og etter hvert tok hun til å drikke mer og mer. Miele på sin side hadde en vanskelig fortid å dra på. Fra hjemlandet hadde han en fengselsstraff bak seg. Med stor lastebil hadde han rygget på en gammel dame med rullator. Om ulykken var helt uunngåelig eller om Miele kunne vist mer aktsomhet, kan bestrides I hvert fall var han psykisk knust da han slapp ut og hadde senere hatt opphold på psykiatrisk klinikk. Verst for ham var at kvinnen som han var kjæreste med gang og som ventet deres barn, hadde brudt med ham mens han satt i fengsel og senere hadde hun nektet ham å møte barnet.
Mens etterforskningen pågår, skjer det nye ting i livet til Sylvi og Miele. En ny kvinne viser interesse for Miele, men han tør ikke slippe henne til og bare avviser henne. Sylvi har bestemt seg for å slutte å dikke. Det klarer hun nesten, men på en fest glipper det helt og hun havner i seng mrd en ukjent mann. Hun blir gravid og føder så en jente. Samtidig er ikke Sylvi og Miele ferdige med hverandre. Begge to har mødre som pusher på og krever at de tar et skikkelig oppgjør med tidligere ektefelle. Trakasserende post sendes mellom de to. Sylvi oppsøker arbeidsgiveren til Miele og krever at han skal si opp Miele, et ønske som slett ikke etterkommes. Men Sylvi har også andre kort i bakhånden. Hun kan fortelle Miele at det slett ikke var sikkert at lille Elias var Mieles sønn. Rett før hadde hun hatt en annen kjæreste. Miele tar dette veldig tungt og det går helt over styr for ham.
Miele tar seg inn hos Sylvi og kidnapper både henne og den lille datteren. Han tar dem med til toppen av et høyt tårn. Sylvi har bind for øyne og stemningen er svært truende. En opphisset samtale mellom de to avslører hva som egentlig skjedde med Elias. Ingen av foreldrene sto opp for å ta seg av Elias den morgenen. På balkongen sto en stol plassert svært nær rekkverket. Den lille gutten klatret opp på stolen og kom seg over. Dette observerte Sylvi mens hun lå der i sengen. Etterpå sørget hun for å flytte stolen langt vekk fra rekkverket. Denne samtalen får politiet senere høre da Miele har sørget for å få den tatt opp med mobiltelefonen.
Dette er en bok med en langsom og til dels stillestående handling. Det blir spørsmålet om hvem av de to foreldrene som har rett, som driver handlingen framover og holder på leserens interesse. Underveis tror jeg nok at de fleste har trukket den samme konklusjonen slik at de ikke blir særlig overrasket når løsningen endelig foreligger.

En annerledes krim, men allikevel spennende.

Jeg har hatt stor sans for bøkene til Fossum, men denne vurderte jeg å gi opp da starten var heller treg. Etterhvert tok historien seg opp og det ble til og med snev av spenning. Det er historien til de to hovedpersonene som bærer hele historien og Konrad Sejer er bare en bakgrunnsfigur som såvidt stikker innom med jevne mellomrom, dermed blir boka mer en psykologisk beskrivelse fremfor en krimbok.

Jeg har fremdeles ikke klart å bestemme meg om hennes forrige bok, "Hviskeren" var genial eller dårlig så jeg var spent denne. Denne ble for tørr for meg, det ble for lite krim og spenning rett og slett, i alle fall så langt som jeg gadd lese. Fenger ikke en bok meg i løpet av de 50 første sidene så orker jeg ikke bruke mer tid på den.

Konrad Sejer er fremdeles Karin Fossums etterforsker, men i denne boka er han mer i bakgrunnen.

Sjokkerende sak
Konrad Sejer dukker opp i bok nummer fjorten i Karin Fossums krimserie som man ikke trenger å lese i kronologisk rekkefølge. Det er alltid en ny sak. Denne gang om et lite barn som dør i en stygg ulykke. Hvem har skylda? Moren eller faren? Var det en ulykke? Kommer en av foreldrene til å bli spist opp av skyldfølelse og tilstå hele greia, eller vil det forbli en uløst sak?

Dette er kanskje ikke en bok for foreldre å lese med tanke på at dødsulykken (eller var det en ulykke?), gjelder et lite barn. Selv vi som er barnløse har forståelse for tapet av et barn. Vi er ikke helt uvitende og kalde, bare for å understreke det. Dette er en sårbar bok for både lesere og de som er involverte i historien, selv om det bare er fiksjon.

Karin Fossum kan det å beskrive mennesker, spesielt de som befinner seg utenfor samfunnet, outsidere som ikke hører til noe sted. Men hun er også god til å beskrive enhver menneske hun plotter inn i konseptene sine, fordi hun har god psykologisk innsikt. Det fikk man greie på ganske tidlig i bøkene hennes. Jeg har ikke lest alle, men de fleste.

Ensporet krim
Selv om denne boka er sårbar i sin helhet, har den ingen gnist eller brytninger som i Fossums tidligere bøker. Denne føltes for enveiskjørt og hadde for lite utfordringer. Noen kommer kanskje til å bli overrasket over slutten, men for min del ble det dessverre for forutsigbart. Likevel er slutten noe "sjokkerende", men på en annen måte. Ikke sjokkerende fordi den lurer meg, for det gjør den ikke, men sjokkerende på en måte jeg ikke kan utdype meg om for ikke å avsløre noe, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Men leser man boka vil man skjønne hva jeg hinter til. Jeg liker ikke å være diffus, men man må være det noen ganger.

Det er litt skuffende at Konrad Sejer ikke er så fremtredende i Formørkelsen fordi det er en varm og menneskelig etterforsker. Han lar ikke noen være offer eller la en situasjon dømme andre. Han ser på et menneske som et menneske og ikke noe annet enn det. Istedet for å gjette og dømme, vil han vite sannheten uansett hvor lang tid det vil ta ham å finne ut av ting. Det har jeg sansen for. Han gjør ikke ting på en brutal måte. Han er ikke alkoholiker som de fleste andre etterforskere og jages ikke av indre demoner som er typisk for politietterforskere i dagens krimverdenen. Istedet er han gammeldags, saklig og veldig nøktern. En godt likt type.

Formørkelsen er dessverre ikke Karin Fossums sterkeste kriminalroman. Min favoritt er fremdeles Djevelen holder lyset. Men jeg leser gjerne flere bøker med Konrad Sejer. Han er en god grunn i seg selv å lese bøkene av Karin Fossum. For min del ble denne boka for forutsigbar og manglet dybde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vart litt skuffa over denne. Den forrige til Fossum, Hviskeren, var fantastisk god, og denne startar også uhyggeleg spanande, og det held seg til ca halve boka, da syntes eg det vart litt langdrygt. Men Fossum skriv godt, og Sejer er fortsatt med.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er en mørk og tragisk fortelling med undertoner av desperasjon og hevn.
Gradvis avdekker Fossum de to hovedpersonene, skreller bort lag på lag av skjulte hemmeligheter, til de står nakne og sårbare tilbake.
Sylvi Roos dekker over, forstiller seg, setter seg selv i et bedre lys. Likevel kommer svakhetene fram, en etter en.
Miele Madani er firskåren, sterk og fåmælt. Sier ikke mer enn han må. Likevel avdekkes mørke hendelser fra fortiden.
Fortellingen flyter sakte framover, men likevel med en viss nerve, hvor vi får se saken fra begge foreldrenes synsvinkel. Men forteller de alt? Forteller Karin Fossum alt? Stadig nye avsløringer gjør at historien endrer retning. Det som for et par sider siden så helt opplagt ut snus på hodet.

Intens og spennende - anbefales!