Bokelskere.no

Den siste boka i Mino-kvintologien. Boka tar for seg menneskenes ødeleggelse av jorda og konsekvensene av dette. Boka samler også trådene fra de andre 4 bøkene, selv om hovedfiguren i bok 3 i serien blir litt glemt. En fin avslutning, men boka ble litt lang.

Føler ikke det var kritisk å ikke ha lest de foregående i serien. Liker boka for de store ideene, hvordan forfatteren leker med hendelser i vår tid og peker på en mulig (dystopisk) fremtid. Kan ikke fordra det stive språket, men anbefaler den allikevel...

En skremmende framtidsvisjon! Handlingen er lagt noen tiår framover i tida. Skueplassen er Europa – en verdensdel som er blitt totalt ødelagt av bomber og store eksplosjoner. Alt av bygninger og infrastruktur er blitt ødelagt. Det har vært borgerkrig mellom ulike innvandrergrupper og ytterliggående nasjonalister. Dødelige pester har herjet og tatt livet av de fleste menneskene.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Nå har Mino, miljøterroristen fra Amazonas, kommet til Europa. Med seg har han massevis av frø fra Himmelblomsttreet – en plante som brer seg med lynets fart, men som gjennom røttene sine forgifter jorda. Vann hentet opp fra bakken er nå dødelig. Skal man overleve, er det bare regnvann som gjelder.

En av de sentrale personene i boka er nordmannen Karl Iver Lyngvin. Etter å ha tilbrakt mange år som fjelloppsynsmann i Femundsmarka ble han engasjert til et prosjekt i Kongo. Her møtte han kvinnen Zoe Wildt. Hun har nylig født en datter, men før denne kom til verden, hadde faren Karl Iver reist til England, utkommandert av sjefen sin som hadde utstyrt ham med en ampulle full av dødelig gift. Meningen er at han skal knuse den på Heathrow flyplass der giften kommer til å ta livet en stor folkemengde. Dette er ment å være et ledd i begrensningen av folkeveksten. Men da Karl Iver skal iverksette oppdraget på flyplassen, sitter han rett overfor en mann som ser på ham med dype uutgrunnelige øyne. Dette virker så sterkt på Karl Iver at han lar være å utføre oppdraget sitt.

Mannen med det sterke blikket er Mino. Litt senere treffer Karl Iver denne mannen på nytt. Nå ber Mino nordmannen begi seg til Eurotunnelen. På dette tidspunktet bor Karl Iver i en velutstyrt underjordisk grotte. Den disponeres av den femtiårige kvinnen Lilith, en sammensatt kvinne som lever og ånder for bøkene sine, men som uttrykker seg gjennom rå, vulgær språkbruk. Lilith har to voksne sønner, Leon og Livius. De er forskningsmunker, og sammen med andre vitenskapsmenn har de holdt til på et kloster i Nord-Italia.

Mens Karl Iver og Litith sitter inne i hobitthulen, tar veggen til å sprake og knake. Det er den omseggripende nye skogen som forsøker å trenge gjennom murveggene. De to blir enige om å forlate den nå så ramponerte hulen, og med en håndtralle fylt med proviant begir de seg på vei mot Eurotunnelen. Her er nå Mino og hans gamle venn Jens Oder Flirum, også han nordmann. Denne siste har nettopp fått amputert sin ene koldbrannbefengte arm, en operasjon som Mino har måttet utføre med øks. Jens Oder er blitt skutt i armen av Niels som er sjefen for den nazistiske gruppen som har hatt sitt hovedkvarter i tunnelen. Den unge mannen Niels viser seg å være Jens Oders ukjente sønn.

Etter en svært strabasiøs ferd gjennom den tette, viltvoksende skogen har Karl Iver og Lilith endelig nådd fram til Eurotunnelen. De eneste de møter her, er Mino og Jens Oder. Den sistnevnte er såret ikke bare i armen, men dypt ned i sjelen da det gikk opp for ham hvilken retning sønnen har valgt. Også andre har sjelelig bagasje å dra på. Lilith tenker til stadighet på sine to sønner. Hun vet ikke at de sammen med en liten gruppe har forlatt visdomsklosteret og er nå på vandring mot Gardasjøen. Lilith føler at sønnene taler til henne når hun sover. Også Karl Iver drømmer til stadighet om sin kjære. Han er også skamfull fordi han ikke fortalte Zoo om oppdraget sitt. Zoo skulle sammen med en liten gruppe fra Kongo-stasjonen dra med et lite fly til Europa. Underveis havarerer flyet. Nå prøver Zoo med den lille datteren i bæresele å ta seg fram over Atlasfjellene. Underveis oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Zoo og en av mennene i gruppen. At hun noensinne kommer til å møte Karl Iver igjen forekommer henne helt utenkelig under de rådende forholdene.

Boka ender med at en del av personene ankommer – fra hver sin kant – en øy utenfor den franske middelhavskysten. Dette området har sluppet unna de store naturødeleggelsene. Er det her mulig å gjenskape et nytt bærekraftig samfunn?

Fryktelig skuffet. Jeg elsket de tre første bøkene i serien, men hadde lite sans for Chimera. Så allikevel veldig fram til denne, men synes den var dørgende kjedelig.

Zoo Europa. Gert Nygårdshaug.
Etter å ha lest noen svært realistiske bøker på rappen, var det litt deilig å bli med inn i dette eventyret.
Dette er en fremtidsdystopi, og man må først ha lest de fire første i, vil ikke kalle det serie, men de henger i hop.
Mengele Zoo. (1989)
Himmelblomsttreet. (1995)
Afroditets basseng. (2003).
Chimera. (2011)
I denne boka møter vi igjen mange av vennene våre fra de foregående bøkene. Året er ca 2050, det har vært borgerkrig i Europa, og en katastrofe for menneskeheten herjer, men våre venner lever og må ut på en vandring.
I boka er det mange konflikter, drøfting og drøsing om fremtid og fortid fra forfatteren. Hvis man klarer å legge fra seg virkeligheten litt, er det ei spennende bok.

Denne boka var jeg spent på å lese, både fordi anmelderne har gitt den fra fullstendig slakt (i Dagens næringsliv) og til terningkast fem (i Dagbladet og VG), men også fordi jeg likte både språk og historien i tre av de fire andre bøkene i denne «serien». Likte godt nok til å ha disse som favorittbøker.

Gert Nygårdshaug er jo også i sine andre bøker en forfatter som kan være litt belærende i formen, men i Zoo Europa tok dette helt av. Midt i katastrofen, med død, vold og økologisk katastrofe på alle kanter, sitter de ulike hovedpersonene og har lange filosofiske utredninger om vitenskaplige temaer. Her forteller de hverandre om nazismen og den brune høyresidens grusomheter og undergang, om kristendommen og andre religioners elendighet og om deres undergang. De forteller om muslimske horder som oversvømte Europa, og om grusomheter på alle sider. Merkelig nok står det lite om grusomheter begått i perioden før den endelige katastrofen av økoterrorister. Heller ikke ekstreme venstrekrefter har noen rolle i undergangen. Slik jeg leser boka er det de brune og de muslimske horder, sammen med øvrige religioner som står bak all elendigheten. En elendighet det altså ikke er mulig å stoppe, uten at mennesket utryddes.

Så dukker redningen opp ved at Mino og Jenso står for det største terrorangrepet i historien og redder kloden og noen få skravlende, kunnskapsrike, pompøse mennesker. Disse kommer gående fra nord, vest, øst og sør og imponerende nok møtes nesten alle til slutt, ved hjelp av trærnes magi. Her dukker det nemlig opp noe pussig i en roman der all religion er av det onde, nemlig en magiker som kan reise over havene, en som jeg ikke kan forstå som noe annet enn en ny religiøs person, og det dukker opp trær som leder folk på rett vei som gjør dem vennlige og snille. De overlevende kan se sine kjære i drømme, så lenge de lever, og er langt nok fra hverandre. Her er alt duket for en ny og vakker naturreligion, og så er vi på’an igjen.

Avslutningsvis, selve historien var bra, men den kunne vært skrevet mye, mye kortere. Det var også imponerende hvordan nesten alle trådene fra de fire foregående bøkene ble samlet inn. Dette kunne jeg gitt en femmer for. Dessverre trakk de lange belærende samtalene og den pompøse stilen hele boka ned til en toer fra meg.
Jeg er veldig spent på hva andre bokelskere mener om denne boka.

En stor takk til Gert Nygårdshaugs fortsettelse av Mino-serien og en ikke usannsynlig virkelighet om noen tiår. Forfatterens fantasi gjør at også denne boken blir lettlest.

For et makkverk av en bok. Styr unna så hardt du kan.

En fantastisk spennende og verdig avslutning på Mino-bøkene! Jeg skrev en anmeldelse her:
skriv lenkebeskrivelse her