Kan man skrive humoristisk om Syriakrigen? De fleste vil si nei, og jeg ville selv vært skeptisk, men den italienske tegneserietegneren og journalisten Zerocalcare, som er et pseudonym for Michele Rech, bruker mye humor når han skildrer sitt møte med krigens meningsløshet og barbari – og det lykkes han med, litt mer om dette senere.
I 2015 brøt han ut av sin trygge middelklassetilværelse i Roma, og dro til grensetraktene mellom Irak, Tyrkia og Syria for å dekke kurdernes situasjon i et område der de har fotfeste, midt mellom tre ustabile stater.
KOBANE CALLING er et selvbiografisk verk der den unge italienske tegneserieskaperen, skribenten og tegneren drar sammen med den Dublinbaserte kurdiske organisasjonen Rojava Calling med kurs for Midtøsten. Hans mål er å observere den kurdiske motstanden mot Den islamske staten, først på tyrkisk side, senere innenfor grensene av den syriske staten. Han ender opp i den lille byen Mesher, nær den tyrkisk-syriske grensen som journalist og hjelpearbeider, og derfra reiser han til Ayn al-Arab, en kurdisk by i Rojava-regionen i Syria.
Derfra skildrer han krigens ofre og soldater, for det meste sett fra det kurdiske perspektivet, og han bruker tegneseriemediet med de virkemidlene for humor, brå tidshopp og effektive form for visualisering til å belyse kurderens situasjon og krigen i seg selv. Han møter damene som kjemper i den kvinnelige kurdiske frivillige hæren. Han skildrer skvisen mellom å kjempe mot IS og for kurdisk uavhengighet og også mye av kjønnskampen innen det tradisjonelle patriarkalske kurdiske samfunnet.
Alt dette gjør han med seg selv som en slags gummiaktig antihelt, en karikatur der han bruker seg selv som visuelt symbol på vestlig ubekymret middelklasseliv. Disse lettbeinte episodene der han bruker vestlig populærkultur som Star Wars og der han tegner sine foreldre som hønsefugler, står i grell kontrast til de alvorstunge skildringene av krigen selv og den lidelsen som skapes der hvor bestialske mord og meningsløse massakrer er dagligdags.
Dette er en journalistisk tegneserie som bruker tegneseriemediet på glimrende vis. Det er pedagogisk og lettfattelig, men ikke forenklet og fordummet. Det er helt klart et subjektivt uttrykk for en reise med et spesielt formål og med intervjuer med folk med bestemte meninger og bakgrunner. Den er som all journalistikk ikke sannere enn det som er etterprøvbart, men den er definitivt interessant og skal kunne leses både som et glimrende eksempel på en subjektiv dokumentarisk tegneserie, men også som et svært interessant innlegg i den evige debatten om menneskets råskap.
