Bokelskere.no

Grunnet vestlige demokratiers unektelige suksess i de mer enn 70 årene mellom Andre Verdenskrig og 2016 var det lenge (og er det til dels fremdeles) en utbredt antagelse at etablerte demokratier i velstående samfunn var iboende stabile: Dvs. når et samfunn har skiftet regjering på demokratisk vis noen ganger og i tillegg har passert en viss levestandard, kan vi være rimelig sikre på at demokratiet er kommet for å bli. Kommunismens fall i Øst-Europa og Sovjetunionens oppløsning syntes å bekrefte bildet av demokratiet som "The Only Game in Town" og inspirerte enkelte til å snakke om "The End of History". Alt som gjenstod var for vestlig demokrati og kapitalisme (ofte regnet som to sider av samme sak) å fullføre sin seiersrunde rundt planeten, og fremtiden kom bare til å by på mer av det samme: Demokratiske samfunn som levde i fred med hverandre og praktiserte fri handel innenfor et globalisert marked. Det fantes jo ingen alternativer [1].

De siste årenes utvikling, som kulminerte med ja-sidens seier i folkeavstemningen om Brexit og valget av Donald Trump i 2016, har trukket dette bildet sterkt i tvil. Felles for begge disse sjokk-resultatene var at "alle visste" de aldri kunne skje helt til de skjedde. Troen på systemets iboende stabilitet er dypt inngrodd. Men kanskje burde de ikke kommet som så store sjokk. Spørreundersøkelser som Mounk refererer til, viser at over 2/3 av amerikanere født på 1930 eller 1940-tallet anser det som meget viktig å leve i et demokratisk samfunn. Blant amerikanere født etter 1980 svarer mindre enn 1/3 det samme. For 20 år siden mente 1/16 av alle amerikanere at militærdiktatur var en god styreform. I dag har andelen økt til 1/6 (blant unge og velstående amerikanere er økningen fra 6% til 35%). Fenomenet er heller ikke begrenset til amerikanere. I Europa stiller f.eks. stadig flere seg positive til en sterk leder som ikke trenger å bry seg om slike "detaljer" som å vinne valg eller få gjennomslag i nasjonalforsamlingen. I Frankrike er andelen oppe i 50 %. Disse holdningene gjenspeiler seg også i folks adferd ved valgurnene. Autoritære populistpartier som Rassemblement National, Alternative Für Deutschland og Sverigedemokraterna har på kort tid gått fra marginale småpartier uten reell innflytelse til storpartier med betydelig reell makt. Land som Ungarn og Polen, begge medlemmer av EU og inntil nylig regnet som forbilledlige eksempler på vellykket overgang fra kommunistdiktatur til demokrati, er allerede på god vei til å bli fullverdige diktaturer på nytt.

Under "demokrati" forstås her noe slikt som at offentlig politikk i grove trekk gjenspeiler folkeflertallets vilje. Men demokrati i seg selv er kun halve bildet, derfor snakker vi ofte om "liberalt demokrati". "Liberalt" i denne kontekst har har ingenting med ideologisk liberalisme å gjøre (Demokrater vs. Republikanere etc.), men inkluderer slike ting som individuell frihet, beskyttelse av minoriteters rettigheter, presse- og ytringsfrihet, uavhengige domstoler etc. Liberalt demokrati er altså et styresett hvor politikken tar utgangspunkt i folkeflertallets vilje samtidig som visse grunnleggende friheter og rettigheter er garantert for alle.

Mounk argumenterer for at disse komponentene (demokrati og liberalisme) i stadig større grad holder på å dekomponere til "udemokratisk liberalisme" og "illiberalt demokrati". Udemokratisk liberalisme vil si at friheter og rettigheter langt på vei er ivaretatt, men at folk flest knapt har noen reell innflytelse over beslutninger som dramatisk påvirker deres liv. Som eksempel på dette nevner han lobbyisme og pengenes innflytelse i politikken (i seg selv en effekt av milliardærers og storkonserners tilnærmet ubegrensede frihet). Et annet eksempel er internasjonale handelsavtaler og overnasjonale organer med makt til å overstyre demokratiske vedtak på lokalt og nasjonalt nivå. Nok et eksempel er at en stadig større andel av den reelle forvaltningen flyttes fra folkevalgte organer til byråkrati, "teknokrater" og ekspertvelde. Mounk understreker at det ofte kan være utmerket gode grunner til dette: Mange av de viktigste utfordringene moderne samfunn står overfor (klimaendringer er et innlysende eksempel) er for store til å løses en nasjon av gangen og krever en ekspertise som kun de færreste er i besittelse av. Men sluttresultatet er uansett at folk virkelig har et poeng når de føler at de ikke har noe de skulle sagt. Illiberalt demokrati vil si at flertallet bruker den makt de fremdeles har gjennom stemmeretten til å velge inn populister med ambisjoner om å avskaffe grunnleggende friheter og rettigheter, uavhengige etater og, i ytterste konsekvens, demokratiet selv.

Så hva kjennetegner en populist? Så ulike som disse kan virke på overflaten (Trump er ikke overbegeistret for muslimer mens Erdoğan ikke er overbegeistret for noen andre enn muslimer. Trump befinner seg langt til høyre mens Hugo Chavez befinner seg langt til venstre etc.), er deres budskap variasjoner over samme grunnleggende tema: Problemene nasjonen står overfor er i utgangspunktet enkle å løse. Om de likevel ikke er løst, så skyldes det utelukkende at de etablerte politikerne ("the Swamp") er korrupte og ikke tjener noen andre interesser enn sine egne. Populisten selv er den eneste som virkelig representerer folket, "taler folkets sak" etc., og alle som er imot populisten er derfor per definisjon "imot folket". Alt folket trenger å gjøre er å hjelpe populisten til makten så han kan få slutt på korrupsjonen ("Drain the Swamp") og gjøre nasjonen "great again". I virkeligheten er det selvsagt aldri så enkelt, så når populisten faktisk har kommet til makten og trenger å bortforklare hvorfor alle de fagre løftene lar vente på seg, er løsningen å skylde på "forrædere" og "fiender av folket" (opposisjonspolitikere, uavhengige medier, nøytrale domstoler etc.) som følgelig må strippes for all makt og erstattes med "venner av folket" (dvs. populisten selv).

Vi har lett for å tenke at demokratier dør "voldsomt", som følge av borgerkrig, revolusjon, militærkupp etc. Det er derfor fristene å fortelle oss selv at alt som ikke involverer stridsvogner i gatene og væpnede menn i uniform som stormer nasjonalforsamlingen, kun er en fortsettelse av demokratiet vi kjenner i en litt annen innpakning (troen på demokratiets iboende stabilitet i nok en manifestasjon). Så lenge vi aldri passerer noen skarp "grense" hvor et samfunn brått og momentant mutterer fra "definitivt demokratisk" til "definitivt ikke demokratisk", er det bare så altfor enkelt å tenke at vi fremdeles opererer innenfor rammene av "politics as usual". Gradvis erosjon over tid kan imidlertid føre til like store ødeleggelser som en plutselig eksplosjon. I stedet for et dramatisk statskupp er det vi oftest ser i de "nye" diktaturene en gradvis erodering av demokratiske normer og spilleregler, statlig overtagelse av massemedia, utpeking av lojalister til alle offentlige etater satt til å føre oppsyn med regjeringens aktiviteter (jfr. "bukken som passer havresekken") etc. Det er ikke engang nødvendig å formelt avskaffe enhver form for "valg" så lenge man lykkes å rigge systemet nok til at opposisjonen uansett ikke har noen reell sjanse til å vinne.

Mounk argumenterer for at situasjonen vi befinner oss i nå ikke bare er "mer av det samme". Selv I "normale tider" (slik vi er vant til å oppfatte det) er det å tape et valg et nederlag, men det betyr ikke slutten på ethvert håp om å vinne neste gang. Å tape slaget er ikke det samme som å tape krigen. Derimot kan en valgseier til nåtidens autoritære populister utmerket godt bety at det ikke blir noen "neste gang". Å tape slaget er å tape krigen.

Så hvordan havnet vi her? Mounk låner Bertrand Russell's metafor om kyllingen som tror bonden er en venn fordi han mater kyllingen hver dag når sannheten er at bonden kun er ute etter å fete opp kyllingen for å gjøre den slakteklar. Kan det være - spør Mounk - at vi har begått samme feilslutning som kyllingen, og at det det vi tok for å være en generell lov (bondens veldedighet/demokratiets stabilitet) i virkeligheten var avhengig av forutsetninger som ikke lenger er til stede?

Og hvilke forutsetninger er så dette? Mounk peker på tre faktorer. Den første er levestandard. I mesteparten av etterkrigstiden opplevde gjennomsnitts-borgeren i vestlige demokratier en reell og mer eller mindre kontinuerlig hevning av levestandarden. De siste tiårene har denne utviklingen stagnert, til dels sågar gått i negativ retning, samtidig som de sosiale forskjellene er mangedoblet. Mange har argumentert for at økonomiske forhold ikke kan forklare oppslutningen om autoritære populister som Donald Trump. Den gjennomsnittlige Trump-velger hadde høyere inntekt enn den gjennomsnittlige Clinton-velger, og de statistisk viktigste indikatorene for hvem som kom til å stemme på Trump var ikke økonomiske bekymringer, men fremmedfrykt og opptatthet av nasjonal identitet. Men det er ikke alt eller ingenting. Mye av støtten for autoritære populister kommer ikke nødvendigvis fra dagens tapere, men fra dem som frykter (ofte med god grunn) å ende opp som morgendagens tapere. Det er muligens ikke rasjonelt å stemme på en korrupt milliardær og sosial-darwinist med en bunnløs forakt for tapere fordi man selv er redd for å ende opp som en av dem, men om relevant forskning har lært oss en ting, er det at mennesker ikke er spesielt rasjonelle: "Systemet vi har nå virker bare imot meg. Her er en som lover å brenne det til grunnen. Hva har jeg å tape?"

Når det er sagt, ville det vært en utilgivelig unnlatelse å se bort fra betydningen av etnisitet. Felles for de fleste demokratiene som vokste frem i Europa etter Andre Verdenskrig var at de oppstod i forholdsvis etnisk homogene samfunn (til dels som en direkte følge av etniske utrenskninger og folkemord under selve krigen). La gå at naboen er med å bestemme så lenge han ikke skiller seg radikalt fra oss selv. Det er vanskeligere å svelge at naboen har like mye han skulle sagt som oss når han ikke bare ser annerledes ut, men vi kanskje ikke engang er så sikre på at han deler våre mest grunnleggende verdier. I USA er situasjonen mer komplisert ettersom samfunnet har vært multi-etnisk fra begynnelsen. Gjennom mesteparten av landets historie hadde man imidlertid et klart definert rasehierarki hvor hvite hadde makten mens afroamerikanere, urinnvånere og latinamerikanere pent måtte ta til takke med det deres hvite herskere var villige til å gi dem. Selv om det fremdeles er en lang vei å gå før rasehierarkiet kan erklæres dødt, har erosjons-prosessen - med valget av Barack Obama i 2008 som et foreløpig høydepunkt - kommet langt nok til at taperne blant de hvite ikke lenger kan fortelle seg selv at de i det minste befinner seg høyere på rangstigen enn alle ikke-hvite. Dette er selvsagt bra, og rasehierarkiet burde aldri eksistert i utgangspunktet, men det betyr samtidig at deler av den hvite befolkningen har mistet det eneste som ga dem noen status i det hele tatt, og det liker de svært dårlig.

Den siste faktoren har å gjøre med den dominerende formen for massekommunikasjon. Der hvor forlag, redaksjoner, TV-kanaler etc. tidligere hadde en betydelig makt over hvem som kunne henvende seg til offentligheten, har internet, og spesielt sosiale medier som Facebook, gjort det mulig for hvem som helst å spre "viral" informasjon som når ut til millioner. Mounk beskriver det som en endring fra "One to Many Communication" til "Many to Many Communication". Som han skriver, kan dette i noen tilfeller være positivt: I autoritære regimer har f.eks. sosiale medier gjort det enklere for opposisjonen å kommunisere med hverandre og organisere seg mot makthavernes vilje. "Tekno-optimister" har også lenge spådd at ekstreme og totalitære ideologier, overtro og pseudovitenskap kom til å dø ut fordi alle nå har lett tilgang til informasjon. Dette er imidlertid et tve-egget sverd. Den samme teknologien som har gjort det enklere enn noensinne å spre gode ideer og sann informasjon har også gjort det enklere enn noensinne å spre dårlige ideer og usann informasjon. Resultatet er at de villeste konspirasjonsteorier og fiktive nyheter som tidligere aldri ville nådd gjennom redaksjons-prosessen til noen seriøs avis eller TV-kanal sprer seg som ild i tørt gress og i mange tilfeller når ut til et langt større publikum enn ekte nyhetsstoff basert på journalistiske standarder og normer som etterrettelighet og kildekritikk. At god informasjon er lett tilgjengelig er heller ikke til mye hjelp hvis ingen oppsøker den. Vi har alle en tendens til å oppsøke informasjon som bekrefter det vi tror og mener fra før, og internet har gjort det enklere enn noensinne å leve i separate informasjons-bobler hvor alt man noensinne hører er et ekko av egen stemme.

Denne kommentaren ("anmeldelse" er kanskje ikke det rette ordet å bruke her) er allerede mer enn lang nok. I skrivende stund er det under et døgn siden Joe Biden ble kåret til vinner over Donald Trump i årets presidentvalg, og håpet om at verdens mektigste land kan unngå samme skjebne som Russland, Ungarn, Polen og Tyrkia virker bedre enn på lenge. Hvis det er to budskap jeg håper leseren vil ta med seg fra dette innlegget, så er det disse:

1. Les boken.
2. Ikke fall tilbake i den falske sikkerheten om at demokratiet overlever alt. Selv om Trump tapte dette valget, er trumpismen langt fra død. De samme personene som har latt han slippe unna med - og sågar aktivt forsvart - de groveste brudd på demokratiske spilleregler (for ikke å si menneskelig anstendighet) de siste 4 årene har fremdeles kontroll over senatet og høyesterett. De astronomiske problemene med valgsystemet som fikk han valgt i 2016, selv med 3 millioner færre stemmer enn Hillary Clinton, er fremdeles på plass. Ikke minst står holdningene som fikk han valgt sterkere enn noensinne, slik vi tydelig ser av at oppslutningen om Trump blant kjernevelgerne snarere har økt enn å svekkes, og det etter at over 200 000 amerikanere er døde, mange totalt unødvendig, av Covid 19 under hans lederskap. Så lenge dette fortsatt er tilfelle, vil hvert eneste valg for resten av våre liv være en folkeavstemning om hvorvidt demokratiet skal ha en fremtid eller ikke, og sterkt rigget i favør av et nei.

[1] Timothy Snyder er inne på en liknende tanke når han skriver om "The Politics of inevitability".