Bokelskere.no

*«Selv om Nicholas selv var gått bort og hans døde kropp lå på kirkegården, var det som om han fremdeles levde i huset. Det var som om duften av hans sterke, maskuline personlighet hang igjen i de værelsene han hadde hatt tilhold i. I stuen, like ved tebordet, sto stolen hans, den gode, dype stolen som var så deilig å synke ned i, men så vanskelig å heise seg opp av, når man var en tung, gammel mann med gikt. Stolarmene var blitt brede og flate, fordi han hadde presset dem ned med hendene. Fremdeles levet minnet om ham, når han satt ved flygelet og spilte sin yndlingskomponist, Mendelssohn, med ildskjæret fra kaminen spillende på ansiktet. Når han hadde spilt hadde han tatt dem som hørte på, med seg tilbake til en annen tid, fått dem til å føle seg som en del av den tiden.
I biblioteket sto hans stol ved kaminen, der var pipa og den blikkdåsen han hadde hatt tobakk i. Der hadde han lest aviser og hørt på radio. Og så var det hans plass ved spisebordet, og den massive sølvserviettringen med en hvilende kvinneskikkelse i greske gevanter. Og mange gode måltider hadde han spist, mens han med dyp, rungende stemme hadde tilkjennegitt sitt syn på forskjellige ting. Han hadde aldri vært redd for å sløse bort tiden. Han hadde vært så sikker på at han ville få mer enn nok av den. Han hadde aldri latt seg rive med av strømmen.
Og så var det hans eget værelse med hans egne ting — flygelet, der det alltid sto en karaffel med whisky og en sifong med soda, og i de senere årene en medisinflaske eller to. Bøker og magasiner lå også ofte stablet på det — gamle yndlingsbøker som ble lest om og om igjen — Vanity Fair, Esmond, Harry Lorreqwer, Somerville og Rosskataloger fra hesteutstillinger — dem hadde han fått av nevøene — eksemplarer av Punch og Country Life, en kasse sigarer. På veggene bilder som hadde hengt der i sytti år og lenger et innrammet fotografi av Oxford-åtteren en gang han selv hadde vært med — et fargefotografi av Lily Langtry med muffe og skjelmskt smil. Rundt om var fotografier av nieser, nevøer og forskjellige av familiens småbarn. Værelset var proppfullt av ting og en prøvelse for alle som skulle tørke støv. I skapet hang hans velbrukte tøy, i den engelske læresken lå flosshatten som han sist hadde brukt, da broren ble begravd for to år siden. Og der var sengen!»

I roman nr. 15 i Jalna-serien dør Nicholas Whiteoak 98 år. Når jeg leste sitatet fra romanen over, tenkte jeg på de gamle herskapshusene jeg har besøkt i England, flere av dem overtatt av National Trust. Det er mange tanker man gjør seg ved slike besøk. Også at menneskene som bodde i husene var privilegerte sammenlignet med storparten av befolkningen. Det er også familien Whiteoak i Canada selv om det går opp og ned med økonomien. "*

Handlingen i romanen foregår i 1950, og vi er flyttet oss to år frem i tid sammenlignet med roman nr. 14. Etter at Nicholas er død, er det Meg som er den eldste i familien. Men denne boken handler mest om de unge i familien. Adeline har fått besøk av Maitland som hun forelsket seg. Det er planlagt bryllup. Han forsøker å tilpasse seg livet på Jalna, å jobbe i stallene som Renny driver og på gården som Piers driver. Men han sliter med å trives og drømmer om at Adeline skal flytte med han til New York der han kan få seg en jobb. Adeline er bundet til Jalna og ser ikke for seg et annet liv. Det oppstår et brudd, og Maitland forlater Jalna.

Det er som vanlig mye annet som skjer også i bok nr. 15,; det er både sol og skyer over Jalna i boken som er den nest siste i serien. Jeg husker ikke hvordan serien sluttet da jeg leste serien som barn. Derfor er jeg spent på det og har allerede begynt på siste bok. Jeg trenger plassen til andre bøker. Og skal starte på et nytt leseprosjekt- Blir rart å pakke ned bøkene, forhåpentligvis er det noen andre som vil lese serien. Det er god underholdning synes jeg. Om jeg hadde syntes det samme dersom jeg ikke hadde lest serien som barn, det får jeg ikke vite.