Viser 1 til 2 av 2 omtaler
«La meg forklare. Jeg er sjuogførti år. Da jeg var femogtredve ga jeg ut den første boka mi. Hvis en går ut fra at jeg var intellektuelt moden da jeg var atten, det var jeg sikkert ikke, men det føltes sånn da, og det var i hvert fall det året jeg bestemte at forfatter var det eneste jeg var interessert i å bli her i livet, ja da har jeg vært voksen leser i sytten år, før jeg ble både leser og forfatter i de siste tolv. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville bli et ulykkelig menneske hvis jeg ikke ble forfatter, og jeg så for meg en mulig ørken av et liv. Sånn sett var jeg iallfall deltidsulykkelig i sytten år. Uansett har det voksne livet mitt vært mye mer prega av det å lese bøker og beundre bøker enn å skrive dem. Jeg er temmelig sikker på at det at jeg ville bli forfatter i stigende grad prega måten min å lese på, at jeg altså ikke bare var på jakt etter den upletta litterære nytelsen, men var på jakt etter noe dette noe som inneholdt hemmeligheten; det magiske springende punktet alle forfattere jeg elska hadde sett, men som jeg ennå ikke hadde sett, og som jeg frykta at jeg aldri ville få se.»
Jeg trodde jeg hadde lest alle bøker Per Petterson har utgitt med unntak av den siste roman: Menn i min situasjon utgitt i 2018. En bok jeg står i kø for å låne av Rygge bibliotek; står nå som nr. 4 i køen. Men boken jeg ikke var klar over eksisterte, var Pettersons Månen over Porten; «en samling av litterære og personlige tekster om det å lese og det å bli forfatter». Den er kjøpt og lest, og noen av tekstene er lest flere ganger.
Et sitat fra Bokprogrammet fra 2009 med Hans Olav Brenner «du veit åssen det- et møte med Per Petterson, som jeg kan anbefale, der sier forlegger Torleiv Grue om Per Petterson:
«Hvis du er så interessert i litteratur som han er, og bruker så mye tid og graver, så har du lyst til å skrive, eller tenkt å skrive, eller så skriver du. Og uansett så tror jeg at alle som jobber med litteratur eller kunst, de har det draget mot det fordi det betyr så mye. Og Per var jo der hele tiden. Han har et tema som du kan si er begrenset, men det er utrolig stort. For det er jo mennesker i sentrum hele tiden. Det er bare å grave et hakk dypere, å skru skrua et hakk til slik at du kommer dypere.»
I teksten Du veit åssen det er skriver Per Petterson om samtalen som ga han det puffet som fikk han til å kline til som forfatter:
«- Nå er du midtveis i livet, nå er du nødt til å kline til. Ikke sant? Du veit åssen det er.
Det var Torleiv Grue som sa det i telefonen. Han var forlagsredaktør i Oktober forlag og ringte fra Rådhusgata 4, og jeg satt på bakrommet i Tronsmo Bokhandel, Kristian Augusts gate 19, med røret i hånda og lytta. Når Torleiv sier: Du veit Åssen det er, og det sier han ofte, veit jeg som regel ikke åssen det er, og det visste jeg ikke den gangen heller. Før akkurat den samtalen. Jeg var fireogtredve år, og plutselig følte jeg meg gammal og utbrent. Jeg var midtveis i livet. Jeg kjente det sterkt. Til da hadde jeg ikke telt dagene på den måten, men nå lå det en ørken bak meg, og foran meg lå en like stor ørken. Med den forskjellen at den som var bak meg, antakelig var litt morsommere. Tross alt.
Jeg hadde publisert en lusen novelle. I Saabye Christensens Signaler. Det var jo fint. Han var en bra mann, og novella var kanskje ikke så lusen heller.
Problemet var at det Torleiv sa var riktig.»
Etter å ha lest boken til Per Petterson, er tre bøker som han skriver om kjøpt. Sitatet innledningsvis er fra teksten Ei Bru i Toronto. Boka til Per Petterson Månen over porten plasseres i bokhylla sammen med andre i samme sjanger. Bøker som har inspirert meg til å lese bøker, og som får meg til å se andre sider ved en bok jeg har lest. Som minner meg på og hjelper meg til å forstå og sette ord på hvorfor det er og alltid har vært viktig for meg å lese bøker. Når jeg leser bøkene til Per Petterson kjenner jeg at jeg lever, på godt og vondt.
Jeg elsker bøker som gir meg lyst til å lese mange, mange flere bøker!!
Dette var en sånn bok.
Sist sett
