Viser 1 til 10 av 13 omtaler
Er det noe håp for Arvid Jansen?
I følge Petterson har hovedpersonen, Arvid Jansen, gode grunner til å føle seg nedtrykt. Han ble rammet av en familietragedie under brannen på et passasjerskip (Scandinavian Star 1990). Kort tid etter blir han forlatt av kona som også tar med seg de tre døtrene. I tillegg kommer tegn på en midtlivskrise: Vil han kunne finne en ny partner, og vil han få skikk på skrivingen igjen (Han er også forfatter)?
Det er en utfordrende bok å forholde seg til fordi Petterson først og fremst utforsker en sinnstemning med sine opp- og nedturer, helst det siste. Han gir riktignok også gode beskrivelser av omgivelsene: De østlige delene av Oslo med Groruddalen og videre nordøstover mot Lillestrøm og Romerike. Men bildene av hustrig frostrøyk langs Alna (Loelva) og mørk granskau på landsbygda tjener like mye som metaforer for den grunnleggende tristheten som preger hovedpersonen.
Opplivende dialoger
Det som liver opp romanen er dialogene og samtalene med døtrene, venner og mer eller mindre tilfeldige bekjentskaper. De virker ofte både troverdige og vittige. I likhet med Proust er Petterson opptatt av hukommelsens upålitelighet. I sin tragikomiske form kommer det tydeligst fram i en samtale med en gammel klassekamerat som gjenopplever glemte, nedslående minner fra skolegangen først etter å ha flyttet tilbake til drabantbyen Veitvet. Nå er det vanskelig å få solgt leiligheten han har kjøpt.
Alt i alt framstår Arvid Jansen som en innbarket introvert, som bare snakker om hvordan han egentlig har det med en annen gammel venn fra skoletiden. Han har vært ml-er, men verken partiet eller partikameratene betyr noe lenger. Mot slutten av boka får vi et hint om at det går bedre med ham. Han har fullført en roman, og forlaget har sagt ja til å utgi den. Joda, det er nok håp for Arvid Jansen likevel.
Steder i Oslo og kjente forfattere
Med tilsynelatende presisjon nevner Petterson i fleng steder i Oslo slik de eksisterte tidlig på 1990-tallet. Men når han lar fru Jondal møte sine venninner på Regnbuen, tar han seg en dikterisk frihet. Den berømte danserestauranten ble nedlagt alt 1983.
Siden hovedpersonen er forfatter får vi rimeligvis referanse til en rekke andre forfattere, mest som oppramsing. Bare Simone de Beauvoirs selvbiografi får en grundig, begeistret omtale. Ellers hadde jeg moro av skjulte sitater til Bjørnson (Det flager i byen og på havnen) og Hemingway (En varig fest). Oppmerksomme lesere vil antakelig finne flere.
Konklusjon: Romanen har flere vittige, medrivende avsnitt, men tungsinnet preger framstillingen som helhet. Det veies opp av en subtil språkbruk som bidro til at jeg fullførte lesningen.
Ganske mange kjedelige partier i denne boka. Det tok seg imidlertid kraftig opp mot slutten, og den helt siste delen var nærmest som en cliffhanger - hva skjer? og når kommer oppfølgeren?
Når Per Petterson gir ut en bok, er mange spente. Romanen Menn i min situasjon ble utgitt i 2018, og 28.9.2018, etter at den var utgitt, skrev jeg et innlegg på bloggen:
Vi som har ventet på Per Pettersons neste bok...
«Jeg har lest og omtalt alle bøkene Per Petterson har skrevet her på bloggen. Jeg er skikkelig fan av forfatteren selv om ikke alle bøkene han har skrevet ga meg en god leseopplevelse. Derfor både gleder og gruer jeg meg. Kanskje det er snø på bakken før jeg får lest den.»
Vinter, vår, sommer og høst er har gått siden jeg skrev innlegget. Jeg har fått lest gode anmeldelser av boken. Jeg har hørt at den ble diskutert her i dette NRK programmet februar 2019 etter at den ble nominert til P2 lytternes romanpris
Nå er romanen lest. Det var ingenting å grue seg for. Selv om jeg ikke synes Menn i min situasjon ier den beste boken av Per Petterson har utgitt, er det ikke vanskelig å la seg bevege av livet til hovedpersonen, eller mangel på liv. For i romanen vi møter en mann som har mistet mye. Livet er vel mer eller mindre en ruin.
Romanen starter slik:
«Det var søndag, september 1992, klokka var litt før sju. Jeg hadde vært ute kvelden før, den siste timen i et apotek gjort om til bar i Tollbugata, men jeg hadde ikke blitt med noen hjem. Det var nesten uvanlig på den tida, i det året, for det var ikke sjelden jeg dro inn til Oslo sentrum og mot min natur gikk på barer og kafeer og kom inn gjennom dørene til de røykfylte ståkete lokalene jeg plutselig følte meg så hjemme i, og fortsatt mot min natur kunne se meg nøye omkring og tenke, hvor skal jeg ligge i natt. Når jeg forlot kafeen eller puben eller baren noen få timer seinere, var jeg sjelden aleine. Da de månedene lå bak meg, hadde jeg vært i flere soverom, i flere hus, i flere bydeler enn det jeg på forhånd ville trudd var mulig for en mann som meg. Men det slutta av seg sjøl, jeg ville være som et bål, men det var mer aske i bålet mitt nå enn det var flammer.»
Oktober forlag beskriver handlingen slik:
«For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full, treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også tilbringer nettene når senga blir et umulig sted.
Det er ett år siden Turid tok med seg de tre jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun har flytta til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger.
Vigdis, eldstedattera, ser hva slags mann han egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er kanskje hun den som trenger ham mest.»
Det er ingen lystseilas å lese romanen til Per Petterson. Men det er ingen av bøkene han har skrevet. Som Per Petterson har Arvid Jansen, et år før kona tar med døtrene og flytter, mistet fire familiemedlemmer i brannen på MS Scandinavian Star. Det røsker i meg å lese bøker av Per Petterson. Det gjør vondt. Men det er slik livet er. Arvid Jansen har i tillegg mistet kontakten med døtrene. Dette var vondest å lese om:
«Fredag ettermiddag, annenhver helg etter skoletid, hadde jeg stått på parkeringsplassen og venta på jentene ved enden av rekkehuset på Skjetten. De skulle først hjem med ranslene og så ut igjen med bagene som sto ferdigpakka ved døra og var fulle av klær og av ting de ikke trengte, som Turid mente at de trengte, men det var greit, det var ikke noe å krangle om, vi skulle bare opp trappa til tredje etasje, og jeg syntes vi hadde det fint og var sikker på at jentene syntes det samme.
Og så etter jul ville de ikke komme mer i helgene, ikke engang fornuftige, saklige Tine som alltid var rettferdig ville komme. Det var ikke lett å ta innover seg. Det var Vigdis som ringte, det var blitt slutten av desember, det var romjul, jeg hadde vondt i kroppen opptil flere steder etter en hendelse seint på julaften jeg var sikker på at ingen hadde hørt om. Jeg hadde et lite juletre på en taburett i hjørnet ved parafinkaminen, og i vinduet mot rundkjøringa hang ei halvkommunistisk rød julestjerne. Vigdis var tolv år og storesøster, hun tok ansvar og overlot det ikke til mora si. Det ble en formell samtale, hun sa, pappa, vi skal ikke komme til deg i helgene mer, vi har blitt enige, vi kan komme en gang til før skolen begynner, men så passer det ikke så bra lenger. Det begynte å brenne i magen med en gang, men jeg turte ikke spørre hva grunnen var, for jeg kunne ikke vite om svaret jeg ville få var et svar jeg kunne leve med, så jeg tok det i stedet til etterretning, og uten å blunke avsto jeg fra rettigheter jeg opplagt hadde krav på og med full støtte kunne hevde, men jeg kunne ikke kreve av dem noe de ikke ville gi. Jeg hadde det ikke i meg. Jeg sa, ja vel, Vigdis, det var nok en tung beskjed for meg å få, men hvis dere er blitt enige, da må jeg kanskje bøye meg for det. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle si, hun var så alvorlig, og jeg ville ikke gjøre det vanskeligere for henne, det kunne jeg ikke, men jeg sa i hvert fall, det er ikke noe jeg kan gjøre, da, eller si, som vil få dere til å gjøre om den beslutninga. Jeg trur nok ikke det, pappa. Nei vel, sa jeg, og nå brant det forferdelig i magen, og det var som om jeg falt og falt, susende som Saulus hadde falt på veien til Damaskus med et uutholdelig blendende lys i øynene og blitt en annen, blitt til Paulus, og midt ute på den samme støvete gloheite veien mista også jeg meg sjøl og ble en annen enn den jeg hadde vært, jeg ble en annen far, og jeg ble stille, og Vigdis sa, pappa, er du der, og jeg sa, ja, nå er jeg her. Men det var jeg ikke. En annen var der. Jeg må legge på nå, sa Vigdis, ha det bra, pappa, jeg er veldig glad i deg, kanskje vi kan snakke sammen mange ganger på telefonen, sa hun, men nå på en ganske uformell måte, jeg kunne høre at hun skulle til å gråte, og da sa jeg så fort jeg kunne, det kan vi, jeg er veldig glad i deg også, ha det bra, Vigdis, og så høres vi snart.»
Bokomslaget viser alle terningkast 6 romanen har fått. Vel fortjent synes jeg.
Bokomtalen er kopi av et blogginnlegg jeg har skrevet - link til innlegget
Lydbok, lest av forfatteren. Tilbakeblikk. Hvorfor ting ble som de ble. Tror boka har mest appell hos voksne lesere. Interessant slutt.
«Jeg kunne sikkert mime at det ikke gjorde vondt, der lå mitt store talent.»
Per Petterson er en stilist, han skriver drivende godt. Likevel lot jeg meg ikke suge helt med inn i denne boka. Vi møter igjen Arvid Jansen, Veitvetgutt, proletarisert forfatter og pårørende etter Scandinavia Star-ulykken. Men han lar seg også bli skipbrudne etter en skilsmisse. Arvid Jansen er blitt mer tafatt enn jeg husket ham, og jeg lar meg til et viss grad irritere over passiviteten overfor døtrene og livet. Språket gjør det verdt å lese - men neste gang Arvid Jansen må du ta litt tak...
Det er en fryd å lese Per Petterson! Det er noe med skrivestilen, den er så suggererende, man blir dratt inn i den verdenen som skildres. En verden som stiger frem i kombinasjonen av presise skildringer av Oslo øst – oftest sett fra bussen – og Akershus – sett fra Mazdaen – og de assosiasjonene dette vekker i ham, en tidsreise til egen fortid og foreldrenes liv, - mesterlig!
Men så er det selve historien. Jeg gikk kanskje til boken med gale forventninger, til dels skapt ved et innlegg her inne. Der sto det at litt over halvveis tok boken seg mesterlig opp, - og jeg ventet og ventet, men oppdaget dessverre ikke dette vendepunktet, - noe jeg fullt og helt tar på min kappe. Men i ettertid ser jeg at jeg merket det vel, jeg også, bare at det antageligvis var da jeg mistet den kronologiske oversikten og skjønte at dette ikke var noen sammenhengende story som jeg hadde ventet. Samtidig var det vel omtrent da vi ble presentert for det som med små drypp skulle vise seg å være den hjerteskjærende konsekvensen av et liv i kontakt med en mann i «slik» situasjon. I omtalen av boken har jeg fått inntrykk av at «situasjonen» var skilsmissen, men det kommer etterhvert frem at den stikker atskillig dypere enn som så, - en rastløs mangel på kontakt med egne følelser hos denne mannen som holdt på å gå seg bort i sitt eget hode.
Personlig opplever jeg det som veldig nyttig å skrive slike omtaler som dette, hvor jeg er nødt til å gå dypere i en bok og tenke gjennom den. I utgangspunktet tenkte jeg at denne gangen ble det bare en firer til Petterson, men sannelig steg den ikke til en femmer ved nærmere ettertanke, når jeg la egne forventninger til en story og min ergrelse over Arvid Jansen til side!
Ble litt for negativ for min smak...
Et trist og vanskelig liv etter samlivsbrudd, som også får konsekvenser for fler enn paret som har splittet opp. Petterson skriver godt og ærlig, føler jeg. Verdt å lese
Sist sett
