Jeg syns denne ble litt langdryg og kjedelig. Handlingen hoppet mye fra den ene til den andre tidsepoken, og hun som jeg trodde var hovedperson i boka forsvant nesten ut fra handlingen i store perioder.
Elodie mistet moren, i en tragisk ulykke, da hun var liten pike. Det hun husker best av moren, er eventyret hun fortalte, gang på gang. Et stort hus ved en elv, med en spesiell værhane. Da Elodie, som voksen, finner en gammel skissebok i jobben som antikvar, blir hun satt ut. Den ene skissen er en tro kopi av huset i morens eventyr! Sammen med boken, ligger et bilde av en dame, som Elodie blir fascinert av. Kan hun ha tilknytning til eventyrhuset?
150 år før, nærmere bestemt sommeren 1862, samles en gruppe kunstnere på Birchwood Manor. Mannen som leder de unge menneskene, er Edward Radlcliffe, som eier huset. Det hele ender tragisk med mord, tyveri og en savnet person. Livet til Edward blir lagt i grus på kort tid.
Gjennom historien, høres en kvinnelig fortellerstemme. Hun vet alt om det som skjedde den fatale sommeren. Hun er klokkemakerens datter, Birdie Bell.
Hvordan kan den gamle historien ha noen sammenheng med Elodies familie?
Synes den var altfor lang, rotete og uoversiktlig. Så mange aktører at jeg ikke så forbindelsene før de bet meg i leggen... Ideen var muligens god, men utførelsen holdt ikke mål. Den dårligste fra Mortons penn, for min del.
Ikke Kate Mortons beste synes jeg, men inneholdt jo alt slik den skal av mysterier, kjærlighet og engelsk landsbygd. Jeg koste meg underveis.