Bokelskere.no

Spennende bok som jobbet seg oppover mot slutten. Litt artig å få tankene til gjerningsmannen flettet inn i historien gjennom hele boken. Men jeg spør igjen: MÅ alle politifolk drikke og ha personlige problemer? Finnes det ingen superhelter der ute, også i politiet :)

Inneholder alt en krim skal. Ingen spesielle overraskelser, men fin underholdning.

Nei, dette synes jeg var labre greier. Jeg ble ikke engasjert i en eneste av personene og plottet var alt for tynt etter min smak. Og er det forfatter eller oppleser som ikke kan forskjellen på "mistenkelig" og "mistenksomt"? Ikke for meg.

I denne boka av Unni Lindell får leseren oppleve at tida går. Den før så virile Cato Isaksen er nå blitt en eldre mann nær pensjonsalder og er mer eller mindre satt på sidelinjen i den praktiske etterforskningen.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

I herværende bok ligger synsvinkelen stort sett hos politikvinnen Marion Dahle. På grunn av tidligere skader og en vanskelig psyke er hun satt til å jobbe med cold case-saker. Men så skjer det et mord som ser ut til å ha forgreninger til nettopp Marions sak. Den nye saken havner på bordet til Cato og teamet hans, men de gjør liten framgang. Det er først og fremst da Marion gjennom sin utstrakte intuisjon og sårbare følsomhet ser sammenhenger at det nye drapet blir oppklart.
Marions sak gjelder et fem år gammelt drap i Maridalen – et drap som politiet aldri har klart å løse- Det dreier seg om en ung jente som ble funnet drept i teltet sitt som hun hadde satt opp på en slette inne i skogen. Ikke langt fra dette stedet lå en forlatt militærleir. På drapstidspunktet huset disse bygningene en skole for vanskeligstilt ungdom. Nå er det et dronefirma som bruker deler av bygningsmassen.
Mens Marion arbeider med sin sak, skjer det altså et nytt drap på akkurat det samme stedet. Også denne gangen ligger den drepte i et telt. Men det som skurrer er at denne gangen er det ikke en ung kvinne, men en middelaldrende mann som er blitt drept. Offeret er gift og har en 16 år gammel datter, Agnes. Det er under samtaler med henne og andre familiemedlemmer av den døde at sammenhengen begynner å gå opp Marion. Den drepte mannen var en pasjonert insektsforsker, en interesse som også hans datter Agnes deler. Svært ofte dro han hjemmefra for å ligge i telt oppe i skogen. Den viktigste beveggrunnen hans var imidlertid ikke insektene, men derimot av personlig kjønnsmessig (transseksuell) art. Han iførte seg kvinneklær mens han i sin ensomhet teltet oppe i skogen. Det er altså rimelig å tenke at drapsmannen så ham i slike klær utenfor teltet rett før han gikk til angrep, og da han oppdaget feiltakelsen, var det for sent.
Fra første stund er det ikke bare Marion og hennes bevegelser vi følger. Også en ung mann (lenge bare omtalt som ”han”) kommer mye til orde gjennom boka. Denne unge mannen (med et syndrom gjør ham retardert på noen områder og uvanlig skarp på andre) har en drone som han ofte leker seg med oppe i skogen. Dronen fotograferer ting som skjer slik at han kan følge med på at som foregår her oppe. Han får naturligvis øye på teltet og på personen kledd som kvinne. Denne unge mannen, Morgan som han heter, er en stor beundrer av brannmannen Torbjørn. Denne har vært soldat i Afghanistan. Den gang drepte han flere ganger unge kvinner som befant seg inne i et telt. Disse drapene ble aldri helt avslørt av hans overordnede. Det var Torbjørn som fem år tidligere drepte den unge kvinnen i teltet oppe i Maridalen. Morgan som har fulgt med Torbjørn, er den eneste som vet dette. Drapet på mannen i kvinneklær var naturligvis en feiltakelse som Morgan gjorde da han ville kopiere helten sin, Torbjørn. Så en dag er det ungjenta agnes som drar opp i skogen for å studere insekter den dagen da de svermer på det mest intense. Hun slår opp teltet på nøyaktig samme plass som faren hadde gjort. Dronen til Morgan fanger dette opp, men nå er politiet i hælene og får avverget drapet.
Også historien rundt en liten gutt har fått stor plass i boka. Han og moren bor også i dragehuset akkurat som Marion og kjæresten hennes Heine. En dag da Marion er oppe i Maridalen for å kartlegge forholdene, blir hunden hennes Birk borte. Det viser seg senere at han har spist rottegift som dronemannen Morgan har lagt ut. Etterpå tilbyr Heine seg å dra opp i skogen for å lete etter Birk. Han tar med seg den lille gutten. Dette blir naturligvis observert av Morgan som noe senere av redsel for å bli avslørt, kidnapper den lille gutten utenfor dragehuset. Guttens far er fra Somalia, og lenge tror man at det er han som har dratt av gårde med sønnen. Det skal gå en måned før gutten blir gjenfunnet.
Det er som sagt mange tråder og bihandlinger i boka. Ikke desto mindre er forløpet klart og lettfordøyelig.

En god og solid krim som holder på tempoet tvers igjennom. Et lite forsøk på en slags cliffhanger i de siste avsnittene tro?

Unni Lindell skriver bedre og bedre. Dette var virkelig nervepirrende..

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og spennende er det! Unni Lindell legger ut de riktige dryppene til rett tid for å drive historien videre, fram mot en klaustrofobisk avslutning.
Boka hadde jeg både i papirformat og som lydbok, mest det siste. Innlest av Ane Dahl Torp som leser med akkurat den passe blandingen av intensitet og distanse som gjør at jeg må lage bildene selv inni meg.
Bilder som ble ekstra forsterket i en dirrende hete på en gresk strand, hvor en mystisk kvinne, trolig ganske så psykisk forvirret, bodde i en teltlignende innretning et par hundre meter bortenfor hotellet. Når så en drone kom svevende innover stranden en glohet ettermiddag ble det nesten for mye for en stakkar …

Krim med det lille ekstra - glimrende lesning!