Ikke uventet byr denne boken på fantastiske skildringer og språk. Her blir de minste ting i natur og sinn beskrevet nøysomt og presist, samtidig som de mest dramatiske øyeblikk i boken underdrives kraftig.
Tommel opp til Lt. Glahn fra meg!
Slik som Hamsun skriver i denne boken er det ikke mulig å skrive i dag. Ikke med samme realisme og kontakt. Vi bruker ikke dette språket i dag. I dag er det kortere, mer konsist i enklere innpakning. Han fyller setningene med høflighetsfraser og andre borderinger. Dette er vakkert. Språket er i tiden, miljøet og alt omkring den gang, og det er nydelig fortalt. Jeg stopper opp ved enkelte skildringer, lukker øynene og opplever det. Det er 160 år siden handlingen fant sted,men jeg reiser tilbake i tid og kjenner luktene, ser bladene. Havet. Blir formell og eksisterer der nå. Perfekt! Les den!
Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk. Mange har skrevet så bra om dette at jeg stopper her.
Mine problemer med Hamsun kommer med menneskene. Selv Edvarda er stygg:
«Det skjøt en dunkel misstemning gjennom meg med Edvardas latter, jeg så på hende og fandt at hendes ansikt var blit intetsigende og lite vakkert.»
Når vi mennesker opptrer tilsynelatende irrasjonelt og galt, har vi som regel en mening med det. Vi handler sånn vi selv oppfatter rasjonelt og riktig, selv om det ikke alltid oppfattes sånn av andre. Jeg savner en forståelse for Glahns handlinger! Hvorfor er det nødvendig for han å oppføre seg som han gjør. Forfatteren gir oss innimellom noen forklaringer; blant annet at Edvarda får som fortjent. Jeg vil ikke ha slike forklaringer, jeg vil føle med Glahn i hans kvaler. Kjenne med hele meg hvordan kjærligheten river og sliter i han, intuitivt forstå hva som driver han til å ta de valgene han tar. Isteden fremstår han for meg, som for Ingunn, som irriterende og til tider slem.
Edvarda er «et barn, en skolepike. Jeg (Glahn) så på hende, hun var høi, men uten former, omkring femten, seksten år, med lange, mørke hænder uten hansker.» Vi får vel aldri vite hennes eksakte alder, men i løpet av den sommeren handlingen utspilles, vokser hun og får kvinnelige former. Femten–seksten år høres derfor rimelig. Likevel omhandler Hamsun henne som en voksen, beregnende kvinne. En som er vant til å turnere menn. Jeg vil komme under huden på denne jentungen. Hva rører seg i henne i møtet med den voksne mannen, en mann nesten dobbelt så gammel som henne selv?
På omslaget til min Lanternebok fra 1968 står det: «Vår diktnings høysang til Kjærligheten, nordlandsnaturen og sommeren». For meg uteble høysangen til kjærligheten. Jeg savner varme og forståelse i måten personene fremstilles på, noe forsonende. En innlevelse i de to elskendes(?) sinn som gjør deres kjærlighet levende og troverdig.
Ikke enkelt å skulle skrive et blogginnlegg etter å ha lest romanen som så mange har skrevet om og analysert. Men det ble noen ord som du kan lese her. Det er mest Øystein Rottem som hadde kompetanse og som inspirerte meg til å lese den på nytt som er sitert.
Skildringene er utrolig vakre og gjør at jeg ser på mitt hjemsteds natur på en helt ny måte. Takk til Hamsun for å gjøre meg bevisst på mitt vakre Hamarøy! Jeg liker også måten Hamsun bruker natur og vær for å vise hva hovedpersonen føler.