Bokelskere.no

«Astrid likte stavkirken, men bare i årstidene den var varm. Selve kristendommen gjorde lite inntrykk, men når hun ikke frøs, kunne hun drømme seg bort i alt som måtte ha hendt her inne, og hun fant stadig noe nytt i utskjæringene og dekormalingen, alt som bare var fint og egentlig ikke gjorde nytte, og hun likte å stave seg gjennom de merkelige epitafene i slyngende skrift.
Døren til våpenhuset ble lukket. Kirketjeneren hadde antakelig sprengfyrt etasjeovnene siden klokken fem om morgenen, men varmen greide ikke å feste seg i veggene.
Likevel skulle hun utstå frosten. Dén, og minnet om et svunnet håp som snart kom til syne der framme. Hun skulle utstå det slik hun utsto resten av livet. Dette var de kår hun var tildelt, vær så god. Det ble ikke annerledes. Her satt hun, på den kaldeste dagen i året, i det som måtte være Guds kaldeste hus. Hun ønsket seg varmere klær, men hadde dem ikke, hun ønsket seg en kjæreste, men tvilte på om hun fikk ham. Og hun ønsket seg sommer. Sommeren kom til slutt, den. Til forskjell fra kjærester og klær, og sommeren erstattet egentlig begge. Varmen fra sola, raslingen i ospeløvet, å være renskrubbet, å gå barføtt og fritt.»

Romanen Søsterklokkene av Lars Mytting ble utgitt i 2018 og etterfulgt av Hekneveven (2020) og Skråpånatten (2023). Jeg liker best romaner som har en åpen slutt, og det skulle jeg ønske at Søsterklokkene hadde hatt. For selv om jeg synes Søsterklokkene var fascinerende lesning, gjorde slutten meg ikke nysgjerrig nok til at jeg pr nå tenker at jeg må lese oppfølgeren Hekneveven. Jeg skal uansett først lese Lars Myttings roman Svøm med de som drukner.

Lars Mytting er en fantastisk historieforteller. Jeg hørte at Lars Mytting sa i et intervju at handlingen i Søsterklokkene er basert på 10% fakta og 90% diktning. Men for å kunne dikte en historie som i Søsterklokkene må Lars Mytting være kunnskapsrik. Det er som en anmelder skriver; «Forfatteren er på hugget fra første setning og slipper aldri taket på leseren."

Ser mange er svært begeistra av denne boken. For meg ble det i meste laget med stavkirker og overnaturlige drag. Men fortellingen fra livet i ei norsk dal bygd på denne tida er fin og tilfører kunnskap. Det virker som han kan temaet. Kan vel kalle det ei grundig bok.

Har så langt bare lest første bok - som ga mersmak så vil følge opp med å lese de neste.

Denne omtalen er subjektiv, pluss at eg ikkje klarte å lese ut boka. Eg hugsar skildringane var gode, og at det var interessant å lese om eit Norge slik det var før, med uframkomelege bygder og store skogar. Eg slutta å lese på grunn av den tragiske kjærleikshistoria, der to menn ville ha same kvinna. Det vart for opprivande for meg, og tok alfor mykje fokus.

Dette var ingen stor opplevelse. Oppskrytt. Forsåvidt kostelig i seg selv å få en historie fra tidlig forrige århundre skrevet ut og jeg lærte litt historie bla om norske stavkirker. Men forøvrig ganske banal bok. Enkelt språk, forutsigbar historie. Når ikke sine kolleger, islandske kollega jon kalman stefansson eller Mikael Niemi til knærne i denne sjangeren. Jeg kommer ikke til å lese resten av «serien».

Elsket denne boken av Lars Mytting. Han kan virkelig trylle med ord. Det er forresten ikke bare trylling, han kan virkelig sin historie også. Det er nesten så man tror at dette må være en faktabok, ikke en roman. Anbefales på det sterkeste. Hør den som lydbok! Lars Mytting leser selv på sin herlige dialekt. Elsket det!

Denne boka gledet jeg meg til. Høye terningkast og forlokkende omtaler overalt. Første del av boka var engasjerende, spennende og lesingen gikk av seg selv. Så, midtveis, må jeg si at det flatet ut. Skildringene om kirken og prosessen rundt Gunthers prosjekt fikk meg til å ville legge den fra meg. Jeg fortsatte. Periodevis kommer det noen topper med engasjerende lesing, men det er lange drag mellom dem dessverre. Som en annen bokelsker har skrevet om den; spenningen og interessen drar seg til mot slutten, men da er det for sent.

En flott og mystisk historie som virkelig tar leseren med på en reise til 1800-tallets bygdenorge. Beskrivelsen av dette samfunnet, og hendelsene i det er beskrevet på en altomfattende, men ikke prangende måte, og skillet mellom fakta og fiksjon er syltynn. Selv om historiens røde tråd i seg selv ikke er så superfengende, klarer forfatteren gjennom språk og sidefortelliånger å fenge leseren hele veien gjennom boken. Flott bok!

Denne er så bra at jeg leser den på nytt nå, før jeg skal lese Hekneveven. Like bra denne gangen, kanskje til og med bedre.

Jeg var overbegeistret da jeg leste "Tollak til Ingeborg" av Tore Renberg og er ikke akkurat mindre begeistret over "Søsterklokkene"!!! De 443 sidene kunne godt vært dobbelt så mangge! Dette er ren fortellerkunst som smyger seg inn i alle celler i kroppen og hadde jeg kunnet hadde jeg lest boka i ett jafs!

Jeg har latt denne ligge, den kom ut i 2018 og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke har lest den, den har bare ikke vært på lista mi. Så kom jeg over en artikkel om "Hekneveven", som er oppfølgeren til denne, i siste nummer av "Norsk husflid" og ble nysgjerrig og fant ut at jeg måtte lese "Søsterklokkene" først og jeg var solgt fra første side... Det er alltid like fantastisk når man finner en bok som denne, som gjør at man på en og samme tid vil lese den ferdig NÅ, men også legge den litt til side, drøye litt, vente litt med å fortsette, slik at man kan kose seg med den og nyte den lenge. Jeg kjøper svært, svært sjeldent romaner, men denne kan jeg tenke meg å ha i bokhylla mi.