Bokelskere.no

En interessant bok. Lærte mye om forbindelsen mellom Russland og USA.

Engasjerende om storpolitikken i øst og vest.

Forfatteren er historiker og opptatt av de store linjer i historien, også når han tar for seg begivenheter i vår nære fortid. Det gir sammenheng og mening til framstillingen hans av russisk politikk i tidsrommet 2010-2016. Som det går fram av tittelen Veien til ufrihet er resultatet av Snyders analyse ganske så dystopisk.

Putins «evighetspolitikk»
Han betegner russisk politikk under Putin som «evighetspolitikk» inspirert av fascistisk tankegods fra mellomkrigstiden. Den for de fleste ukjente tenkeren Ivan Iljin (d. 1954) regnes som ideologen som har påvirket dagens nasjonalistiske og høyreorienterte politikere og skribenter. Noe av dette virker fjernt inntil Snyder påpeker at flere av disse personlighetene har vært aktive i forbindelse med den russiske okkupasjonen av Krimhalvøya og krigføringen i Øst-Ukraina.

Snyder mener at «evighetspolitikken» styrker ulikheter og hindrer sosiale og økonomiske framskritt. I stedet vektlegges symbolpolitikk og stadig kamp mot reelle eller innbilte fiender. Den nye russiske grunnloven, som gir Putin anledning til å sitte som president i ennå mange år, er et godt eksempel på denne stillestående politikken som motarbeider maktoverføringer slik vi ser i demokratiske land som Norge.

Tidlige røtter
Men denne politikken er ikke Putins fortjeneste alene. Den begynte med den sovjetiske partilederen Brezjnevs vektlegging av Sovjetunionens seier over nazistene i 1945. Det brøt med kommunistenes vekt på at historien beveger seg uunngåelig framover i henhold til marxistisk teori. Men allerede Stalin framholdt russernes ledende rolle i Sovjet, slik også den nye grunnloven i Russland gjør.

Snyder framholder at «evighetspolitikken» også preger den ekstreme høyresidens politikere i resten av Europa og USA.

Ukraina, Polen og USA
Snyders tilnærming gir skikkelig driv til framstillingen av den politiske krisen i Ukraina 2014 og den etterfølgende angrepskrigen mot to provinser i Sør-Ukraina, Donetsk og Luhansk. Snyder mener at russernes propagandakrig var enda mer effektiv enn bakkekrigen. Mange vestlige journalister og politikere lot seg besnære - i allfall i begynnelsen.

Derimot synes kapittelet om Polen så full av konspirasjoner at det virker som om forfatteren selv har mistet oversikten. I siste kapittel tar Snyder for seg Trump-kampanjens nære kontakter med Russland foran valgkampen i 2016. Også Trump gir etter hans mening uttrykk for «evighetspolitikk» med få reelle løfter om sosiale og økonomiske forbedringer. Den amerikanske kapitalismen fører ikke lenger uungåelig til økonomisk framgang og økt likhet. I stedet har USA fått en «smertepolitikk» som bare lindres gjennom symbolpolitikk og angrep på ytre fiender.

Viktig bok med klare svakheter
For å få knyttet alle disse politiske begivenhetene sammen bruker Snyder en rekke begreper som «evighetspolitikk» som neppe kommer til å gå inn i hverdagsspråket. Selv om han selv står for en demokratisk tankegang med vekt på rettsstaten og gode systemer for maktskifter, virker det som om han mener at dagens vestlige demokratier har lite å stille opp mot de autoritære tendensene vi ser i Øst-Europa og Amerika.

Boka virker skrevet under et veldig tidspress. Det er mange småfeil når det gjelder fakta, som at et ungarsk parti omtales som østerrisk. Selv om Snyders begrepskjema gir driv og plan til framstillingen, gir den også grunnlag for en en forenklet forståelse av kompliserte forhold i russisk, europeisk og amerikansk politikk.