Eg kjem nok aldri til å gløyme Hertug Hans. Stakkars Hans, som drog den lange vegen i barbariske og framande austerled og endte sine dagar der. Lesaren skjønar at det ikkje kjem til å gå bra, og Hans er som ein liten fugl i den trælete neven til ei brutal verd. Meir skremande bok skal du leite lenge etter. Slik opplevde eg det iallefall.
"Denne boka ble avvist av ikke mindre enn tolv norske forlag", skriver Jens Bjørneboe i forordet.
Boka ble skrevet i 1948, men kom ikke ut før i 1972, etter år med modning og bearbeidelse av forfatteren selv ble den endelig antatt.
Ikke en dag for tidlig kom den ut til bokelskere. Jeg leste boka for mange år siden, men siden jeg fant den som bruktbok nå måtte jeg jo lese den på nytt.
Han pressiserer at det er lang novelle, ikke en roman, og at det er det mest orginale han har skrevet.
Utrolig at den ikke ble antatt den gangen, for kvaliteten er det ikke noe å si på.
Her treffer vi det mørke, det forunderlige i mennesket som vår Hertur Hans er en del av.
Det er ikke den beste Bjørneboeboka jeg har lest, men artig har det vært å lese noe av det første han skrev.