Bokelskere.no

Nydelig fortsettelse av historien om Marita

Absolutt verdt å lese nummer to i denne trilogien serien. Jeg likte veldig godt Marita sin stemme og grepet forfatteren har gjort ved å la andres syn også komme frem. Jeg likte godt beskrivelsene som var veldig dype og tankene til personene. Fint å se fra Maritas perspektiv tenker jeg. Jeg vet ikke om jeg likte nummer en eller to best, men det var sukkerspinn i bok form for meg i hvert fall. Veldig sterk roman som lenge kommer til å være med meg. Gleder meg til nummer tre, håper den kommer snart.

For en nydelig bok! Boka er en frittstående oppfølger til romanen "Og været skiftet og det ble sommer og så videre". Vi følger Marita, datteren som blir født i den første boka etter at foreldrene har mistet tvillingjentene sine i en bilulykke. Maritas oppvekst og ungdomstid, som vi følger i denne boka, bærer preg av å vokse opp i tomrommet etter storesøstrene hun aldri kjente, sammen med en mor hun må ta vare på, som om det var hun som var mora. Vi møter også de ganske ulike ungdomskameratene Johannes og Andreas, som begge får sterke, men helt ulike forhold til Marita.
For en som sjøl var ung på åtti og nittitallet, er det helt greit med nok en bok med mange velkjente elementer fra samfunn og ungdomstid den gangen. Men det som gjør at denne boka blir så sterk og unik (til tross for følelsen av at slike oppveksthistorier har jeg lest før), er det fantastiske språket til forfatteren. Han skriver vel som poeten han er, kanskje, språket flyter lett og er ikke tungt eller kronglete, men likevel fullt av poesi. Setninger som bare gjør godt langt inn i sjelen. I tillegg så vakre, og såre karakterer han skriver fram, som i ulik grad er både sterke og sårbare.
I boka veksler det mellom at vi får høre Maritas perspektiv, og en mer allvitende fortellerstemme. Dette fungerer godt, og gir også en egen nærhet til de ulike delene.
Jeg kan tilgi at boka ender så brått siden det er sagt det skal bli en trilogi. Anbefales på det varmeste, enten en vil starte her eller ta eneren først (for to gode leseropplevelser bør en jo unne seg begge).

Bergens ungdomsteater, Pedro Carmona-Alvarez

I denne boka skriver Pedro godt om de små viktige tinga i livet, og legger gjerne inn frempek i fortellerstilen. Bra grep.
Hovedpersonen, Marita, forteller i jeg form, men inni mellom er der en allvitende fortellerstemme. Jeg trivdes best, og synes språket fløt best, når han hadde Marita sin stemme.
Synes ikke han var like flink med å holde på den stemninga som språket byde opp under som i den første boka i det som skal bli en trilogi.
I den første boka, "Og været skiftet og det ble sommer og så videre", ble vi kjent med Marita og hennes familie og deres tragedie. Ei sterk bok, som fikk P2 - lytternes romanpris 2012, hvor jeg var så heldig å få sitte i juryen det året. Det var kjempemorsomt.
I denne boka går livet videre, fortsatt litt i skyggen av tragedien, men i denne boka er det lys også, så det er tydelig at været har skiftet - for å si det sånn.
Marita er ungdom, med dens utfordringer og lyster og lyster og lyster.
Den første kjæresten hennes var en flinkis, en "intellektuell", som likte å snakke om litteraturens levde liv, det tillærte, men så ble hun kjærest med en som også hadde en "familie av glass". En som også måtte leve i skyggen av noen som ikke er der og kan kaste skygge lengre. Å sloss om lyset med noen som ikke er, er ikke lett.
Handlinga går i et utforskende ungdomsmiljø i Bergen og i Statene, som en oppvekstroman. Pedro er selv musiker, og viser til mange låter og musikere som man bare må legge på øret av og til når man leser.
Boka slutter litt brått med en cliffhenger, så det er bare å glede seg til neste bok.

"Og været skiftet og det ble sommer og så videre" er muligens den vakreste norske romanen jeg har lest de siste ti årene. Sånn sett er det ingen overraskelse at jeg har gledet meg veldig til at den meget travle Carmona-Alvarez skulle ta seg tid til å få ferdig bok nummer to i den planlagte trilogien. Nå er den endelig her, og "Bergen ungdomsteater" er enda en melankolsk perle.

Denne gangen følger vi oppveksten til Marita. Faren har reist tilbake til USA. Moren har tatt henne med fra Oslo til Bergen - "denne regnfylte kjelleren av en by," som hovedpersonen omtaler Vestlandets hovedstad. Der vokser hun opp. Der møter hun Johannes og Andreas. Og hele tiden hjemsøkes hun av de to søstrene som døde før hun ble født.

Jeg aner ikke hvor mange romaner om ungdom og oppvekst det er produsert i dette landet, men maken til denne vakre skildringen kan jeg ikke erindre å ha lest. Også i denne boken er det tett mellom de musikalske referansene. Den småbyuroen og lengselen som Springsteen skildret så godt på sitt beste ligger fremdeles rett under overflaten. Carmona-Alvarez lar egentlig en linje fra Springsteens Growin' up oppsummere ungdomsbeskrivelsene: "Suspended in my masquerade." Han følger opp med å la Marita tenke at "vi gikk kanskje rundt og spilte alle sammen, små forglemmelige stykker vi trodde var de eneste dugelige skjulestedene i denne ungdommen vår."

Vi følger Marita gjennom den turbulente ungdomstiden, helt til hun flytter til California der faren og kjæresten hans Tina bor. Da har vi nådd fram til begynnelsen av 90-tallet. Den alternative rocken har overtatt. Alle hennes jevnaldrende flirer av at hun er Springsteen-fan. Og det er i den delen av boken vi finner den aller vakreste passasjen. Marita, faren og Tina drikker tequila og spiller favorittplatene sine etter tur. Til slutt plukker Marita fram "Born to run:"
"Og vi gråt og vi sang, og hver eneste setning var en bro mellom alle stedene i livet mitt og pappas liv og mammas liv, som om hver eneste setning sa ting jeg aldri måtte glemme, for det ville vært det samme som å glemme meg selv."

Etter så mye vakkert kan jeg mer enn gjerne tilgi forfatteren for den i overkant brå avslutningen. Nå ser vi i det minste enda mer fram til den siste boken. Jeg håper det ikke går fire år til den neste...