Krótkaja (Den spake, 1876) er et av Fjodor M. Dostojevskijs mest gripende og intense verk, til tross for sin korte lengde. Denne novellen, som ofte betegnes som en mesterlig psykologisk studie, er skrevet som en monolog og gir et innblikk i menneskets indre liv og forholdets komplekse dynamikk.
Historien fortelles av en navnløs pantelåner som reflekterer over sin unge kones tragiske død ved selvmord. Gjennom hans tanker og minner får leseren et bilde av en kvinne – den spake – som lider under et forhold preget av emosjonell avstand, maktubalanse og misforståelser. Forholdet mellom pantelåneren og hans kone er en studie i makt og underkastelse. Han ser på henne som svak og trenger å kontrollere henne, men denne makten er også et skjold for hans egen usikkerhet. Novellen viser hvordan mangel på kommunikasjon og forståelse kan ødelegge selv det mest intime forhold.
Dostojevskij viser en bemerkelsesverdig evne til å grave dypt i menneskets sinn.
Dette er andre gang jeg hører boka, og nå har jeg skjønt den. Historien er skrevet som en ustrukturert monolog.