Bokelskere.no

Maria er yngst i en søskenflokk på fire. Familien er fattig, og seks år gammel blir hun gitt bort som fosterbarn. Fostermoren, Tzia Bonaria Urrai, er en eldre syerske,som er barnløs. Maria trives hos Bonaria, men noen netter forsvinner fostermoren, og Maria blir redd.
Ettersom årene går, aner Maria hva som ligger bak Bonarias nattlige forsvinninger. Maria har mistanker om at fostermoren er en accabadora - hun som fullfører. På Sardinia hadde disse kvinnene en helt spesiell rolle. De kunne avlsutte liv.
Lettlest, fengende og interessant.
Ble lest i forbindelse med februarurfordringen fra biblioteket, der det var Italia som er i fokus.

«Fillus de anima. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinne fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel ble Maria Listru en sen velsignelse for Bomaria Urrais sjel.»

Jeg synes sjelebarn er bedre å bruke for barn som bor sammen med andre foreldre enn de biologiske enn fosterbarn som de benevnes i Norge.

Sitatet over er fra romanen Når tiden er inne av Michela Murgia utgitt på norsk av Pax Forlag i 2018, og jeg synes det er en god bok. Med handling fra et miljø som er ulik fra det norske. Det er det som er så fint med å lese bøker og være åpen for bøker fra ulike kulturer, en kan reise til land og møte mennesker som er helt ulik en selv. Uten å ha forflyttet seg en millimeter.

Romanen ble utgitt i 2009 og ble forfatterens gjennombrudd som hun fikk en pris for. Hun vokste opp på Sardinia der handlingen er hentet fra.

«I Soreni forsto man bare så altfor godt hvorfor Anna Teresa Listru hadde gitt sin yngste datter til den gamle kvinnen. På tross av familiens råd hadde hun giftet seg med feil mann, og følgelig brukt de neste femten årene til å jamre seg over ham, som bare dugde til en ting. Anna Teresa Listru yndet å beklage seg til nabokonene om hvordan hennes mann ikke engang hadde klart å gjøre litt nytte for seg i døden, ved for eksempel å falle i krigen og la henne sitte igjen med en pensjon. Ja, for Sisinnio Listru, som var blitt vraket på grunn av sin udyktighet, hadde endt sitt liv like tåpelig som han hadde levd, klemt flat som en drue i en druepresse under traktoren til Boreddu Arresi, som han iblant arbeidet for som daglønner. Som enke med fire døtre hadde Anna Teresa Listru gått fra å være fattig til å bli enda fattigere, og hun hadde lært seg å koke suppe - som hun uttrykte det – på skyggen av klokketårnet. Nå som Tzia Bonaria hadde bedt om å få Maria til datter, trodde hun nesten ikke det var sant at hun hver dag også kunne putte et par poteter fra Urrais jord i suppen. Hvis jentungen var prisen å betale, fikk det så være; hun hadde fremdeles tre igjen.»

Tzia Bonaria:

«Hvor gammel Tzia Bonaria var den gangen, er ikke godt å si, for hun lot ikke til å ha blitt eldre på mange år; det var som om hun av egen fri vilje brått hadde blitt gammel for tiden og nå ventet tålmodig på at årene skulle innhente henne. Maria, derimot, hadde kommet for sent, også til sin mors mage, og hun hadde fra første stund blitt vant til å være den man bekymret seg minst for i en familie som hadde bekymringer nok fra før. Hos denne kvinnen opplevde hun derimot det uvante ved å være betydningsfull. Når hun om morgenen gikk til skolen med leseboken trykket mot brystet, var det med vissheten om at hun, dersom hun snudde seg, ville se Tzia Bonaria stå og holde øye med henne, lent opp mot dørkarmen som for å holde hengslene på plass.»

Omtale fra dette blogginnlegget - link

Livets inngang og utgang – en perle

Det riktige og det nødvendige – er det alltid samsvar mellom disse to? «Det er ting man gjør, og ting man ikke gjør, og Maria visste utmerket forskjellen på dem. Det var ikke et spørsmål om riktig og galt, for i denne verdenen hvor hun var vokst opp, fantes ikke disse kategoriene.» (s. 135)

Den italienske forfatteren Michela Murgia (f. 1972) har skrevet en perle av en bok, en poetisk, tankevekkende og kortfattet bok med mange lag. Handlingen utspiller seg i hovedsak på Sardinia fra midten av 1950-årene og et par tiår fremover. Boken kom ut første gang i 2006.

«Fillus de amina. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, de barna som blir født to ganger, av én kvinnes fattigdom og en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel blir Maria Listru en sen velsignelse for Bonaria Urrais sjel.» (s. 5)

Maria er yngste og fjerde datter av den lutfattige enken Anna Teresa Listru. Anna Teresa og syersken Bonaria Urrai blir enkelt enige om at Bonaria skal ta til seg seks år gamle Maria som sin egen datter, sitt sjelebarn. Mellom Maria og Bonaria vokser det frem et nært kjærlighets- og tillitsforhold. Ungpiken og den gamle enken kjenner hverandre etter hvert så godt at de umiddelbart fatter hvordan den andre tenker, føler og reagerer. I samtalene mellom dem, som i boken for øvrig, finnes ikke ett overflødig ord.

Men under ligger noe uuttalt, noe som forvirrer Maria og instinktivt truer tilliten. Bonaria er, som hele landsbyen, unntatt Maria, vet, landsbyens accabadora, sjelemaker, «hun som fullfører». Kvinnen som i nødstilfeller hjelper en døende det aller siste steget. Her er vi over i debatten om eutanasi, barmhjertighetsdrap. For Bonaria er det like nødvendig å hjelpe et menneske ut av verden, når tiden er inne, vel å merke, som for jordmoren å hjelpe et spedbarn inn i verden.

I hvilken grad forfatteren bygger på sardinske myter eller realiteter, er jeg ikke fullt klar over.

Murgia fører en nydelig penn. Hun skaper med få, presise og ofte uventete ord og vendinger levende bilder av landsbyens innbyggere og forholdene mellom dem – spenningene, konfliktene, kjærligheten, lojaliteten. En stillferdig bok med et mangefasettert innhold.

Noen eksempler:

«I likhet med uglens øyne er det tanker som ikke tåler dagens lys.» (s. 116)

«Det var gått tiår siden hun første gang hadde sett en døendes ønske om fred bli etterkommet, men hun kunne med sikkerhet si at hun aldri, hverken den gang eller siden, hadde følt en byrde som den som nå lå som en dyvåt kappe over skuldrene hennes.» (s. 116)

«Bonaria plukket opp sjalet fra gulvet og begynte med langsomme bevegelser å brette det sammen. Hun visste at det var det eneste hun hadde mulighet til å få brakt i orden.» (s. 149).

Det hender en sjelden gang at en bok gir meg fysiske, følelsesmessige reaksjoner; at boken bokstavelig talt setter seg i kroppen min. Dette er en slik bok.