En merkelig bok. Handler den om et ulevd liv? Utrolig mange referanser til bøker filmer etc. Lange tirader. Lite sympatiske, men likevel presoner med en viss troverdighet. Denne må jeg gruble mer over.

Jeg liker det meste ved denne boka. Jeg liker språket, jeg liker hovedpersonen, jeg liker utseendet på boka, jeg liker tittelen, jeg liker de lange beskrivelsene av Oslo (men jeg tror ikke jeg hadde likt det om jeg ikke hadde gått flere ganger i de gatene selv) og jeg liker alle betraktningene på samfunnet. Men jeg skulle gjerne forstått mer av innlegget til Katarina Ulv og Anna Louisa Germaine Millisdotter sitt svar.

Årets morsomste roman!

Lotta Elstad (f. 1982) er historiker, forfatter og journalist. "Et eget rom" er hennes fjerde bok og andre roman. Aller mest kjent er hun nok for sakprosaboka "En såkalt drittjobb", der hun skriver om da hun tok seg jobb (som stuepike?) ved et Thon-hotell, en såkalt drittjobb. Den boka har jeg av en hel del grunner anskaffet (blant annet fordi jeg selv har jobbet som stuepike uten arbeidskontrakt i hin hårde dager), og ser frem til å lese! Men først altså ... "Et eget rom"!

Hovedpersonen i romanen er Anna Louisa Germaine Millisdotter. Hun bor i en herskapelig leilighet i Skovveien på Frogner, Oslos beste vestkant. Der lever hun sammen med Harold i et noe underlig bofellesskap. En gang arvet nemlig Anna Louisa sin del av leiligheten av sin far, motvillig etter å ha tilhørt den politiske ytterste venstresiden i hele sitt liv. Inntil hennes verdisyn endret seg, og hun senere - en god stund senere - i forbindelse med naboens dødsfall ble overrasket over sin egen materielle grådighet ... (Hvor kom den egentlig fra?) Hun ønsket seg nemlig resten av etasjen - ja, rett og slett å kunne slå sammen to leiligheter til en gigantisk enhet på 250 kvadratmeter.

Styret sa imidlertid nei til at Anna Louise kunne kjøpe naboens leilighet, og den eneste gjenværende muligheten hun hadde var å la Harold, vennen hennes, opptre som stråmann og kjøpe leiligheten for hennes penger. Ja, pengene i seg selv - også det en arv etter faren - var et stort problem, fordi de på dette tidspunktet befant seg utenlands og mest sannsynlig var "skitne". Okke som - Anna Louisa fikk det som hun ville til slutt - og Harold ble med på kjøpet. Samlivet deres består i å møtes på midten til måltidene, mens de ellers lever hver sine liv i hver sine fløyer av den gigantiske leiligheten. Med en haug av egne rom å boltre seg på ...

Anna Louisa, tidligere professor og nå pensjonist, bråvåkner altså den 7. desember 2013. Og for å sitere fra bokas baksidetekst:

"En kronikk i landets nest største avis minner henne om at offentligheten er full av nek. Og at verden trenger henne - tross alt."

Kronikken er skrevet av ingen ringere enn Katarina Ulv, en tidligere student og elev av Anna Louisa, som hun i sin tid kom på kant med. Nå er Ulv, erkefienden, selv professor. Skal Anna Louise svare på innlegget? Ja! Det føler hun for! Men hun nekter å forholde seg til nymotens digitale kommunikasjon, og boka skal på mange måter handle om Anna Louisas jakt på en postkasse hvor hun kan poste sitt innlegg - i et ekte brevs form! Resten av boka består av en herlig rekke av refleksjoner over det livet hun har levd, hva som har preget og fremdeles preger henne, stort og smått av skjellsettende hendelser i det offentlige Norge og tidvis også resten av verden - alt hylende morsomt fortalt, inntil den siste delen av boka bringer mer alvor på banen.

Hva har de egentlig felles, Anna Louisa og Harold? Vissheten om at det er noen tilstede når en av dem setter et kyllingbein i halsen? Lidenskap er det i alle fall ikke. To nerder av det eksentriske slaget; hun i dag professor emeritus, han en forhenværende kirurg, eller håndverker som han ynder å kalle seg. Begge gjør i begynnelsen av sitt pussige samliv store anstrengelser for å komme over på den annens banehalvdel. Som at de begge leser "På sporet av den tapte tid" - på originalspråket, må vite ... Deler de noe mer enn en sammenslått leilighet, når alt kommer til alt? I tillegg til samme sosiale bakgrunn? Selv har Anna Louisa lest et sted at par som abonnerer på samme tidsskrifter har større sannsynlighet for å holde sammen. Men hva med dem? De abonnerer på alt som det er mulig å abonnere på, uten at hun i grunnen har registrert at samlivslykken har blomstret mer av den grunn.

Hun og Harold abonnerte på alt. Derfor hadde hun en gang gått grundigere til verks, og sjekket kompatibiliteten deres ved å ta en the big five personality-test. For effektivitetens skyld hadde hun fylt ut hans svar for ham, og hun fant ut at der han skåret høyt på "kontroll", rangerte hun høyt på skalaen for "kaostoleranse". Han skåret middels på "temperament", hun høyt på "ro", han høyt på "utadvendt" og hun lavt på "varme" (hun husket ikke den siste kategorien), og hun reagerte på at de norske hobbypsykologene hadde oversatt det engelske agreeability med "varme", som om medgjørlighet og medfølelse hadde noe med hverandre å gjøre. Medgjørlighet var ikke en bærende egenskap, mente hun. Faktisk var den en upålitelig en; et menneskets ansvar er å være fritt.

Harolds frykt for Anna Louisas potensielt manglende "varme" var imidlertid det eneste som hadde gitt ham kalde føtter. (side 41)

Ja, kanskje i tillegg til at Harold var redd for om Anna Louisa i det hele tatt var snill ... Mens hun minnes mormorens ord om at "Husk. Det er bare plass til ett geni i en familie.", og bestemmer seg for at hun ikke skal vike plass for noen - ikke for noen!

Boka er full av vittige refleksjoner som fikk meg til å hyle ut i latter et utall ganger. Det er noe med den intelligente satiren, som gjelder absolutt alt Anna Louisa er i befatning med. Som når hun tenker på sin far, som var rik på gods og gull, som han ønsket at hans raddis-datter skulle arve etter ham. Mens hun mest av alt foraktet alt han sto for - inntil det snudde. Som han så prosaisk pleide å si:

"Man blir ikke rik av å jobbe. Man blir rik av at andre jobber for en."

Lærdommen bidro til hennes marxistiske gjennomfart, og senere til hennes latskap, men i begynnelsen vekket den en fascinasjon for faren. Han som hadde byttet navn til Millis i et eksentrisk øyeblikk (navnebyttet hadde selvsagt noe med nazismen å gjøre, men denne historien har ikke plass til flere tråder), og Anna Louise hadde dermed fått dette besynderlige etternavnet. Hun slapp imidlertid å ha Jambe til fornavn, som hennes venninne, poetdatteren nedi gata. Mens Jambes far skrev med aktive linjeskift, snakket Anna Louisas om å plassere verdier og la penger "jobbe". Han brukte ord som akkumulering og generering - nok til å kunne hyre revisorer som fant smutthull i systemer, og systemer ville alltids jobbe mot en, men det var bare en del av leken. Dessuten hadde han med penger sørget for at hun unnslapp småborgerlige strebere, og fikk tilhøre sjiktet der man transcenderte skikk og bruk og var stolt av det. (side 66)

Som tidligere nevnt - i slutten av boka kommer det et nytt alvor over teksten, og plutselig ser vi Anna Louisa som den hun er: en eldre kvinne som går motstrøms og ikke har fulgt helt med i tiden. Livet hennes begynte som raddis og endte som fin Frogner-frue, men uansett bakgrunn slipper man ikke unna at livet er hardt for de fleste, særlig når helsen begynner å gjøre seg mer og mer gjeldende.

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka, som kan tolkes i mange retninger fordi den er full av doble budskap, fortettet med morsomheter og spark både i den ene og den andre retningen. Dermed blir dette ikke bare en roman om to pussige typer som tilfeldighetene har ført sammen, men noe mer og større: en samfunnssatire. På grunn av mangetydigheten i romanen og det fortettede budskapet, er dette en bok man med fordel kan lese flere ganger, og stadig oppdage nye sider som man atter kan le av og/eller fundere videre over.

Verken Anna Louisa eller Harold er særlig troverdige som typer, men som litterært grep er begge som romanens persongalleri godt egnet til å skape de mest fantastiske situasjoner! Om ikke samlivet deres blir noe plott, så bidrar det i alle fall til å skape spenninger i teksten. I det virkelige liv ville nok en type som Anna Louisa forblitt singel og ensom, fordi hun med sitt vidd og sin skarpe og ondskapsfulle tunge ikke ville ha tiltrukket seg noen, men snarere skremt alle vekk. Uten Harold ville imidlertid ikke "Et eget rom" blitt så til de grader morsom som den har blitt. Tittelen har en klar parallell til Virginia Woolfs essay med samme navn, og nevnes da også innledningsvis. Sånn rent bortsett fra at Anna Louisa har flust med egne rom, der hun for det meste lever alene i sin egen fløy av den herskapelige Frogner-leiligheten i Skovveien, stopper i grunnen all likhet med Woolfs idéer der. For ikke dikter hun, ikke har hun barn og ikke er hun økonomisk avhengig av noen. Hun sliter heller ikke med å skape seg plass for sine egne greier.

Min påstand er at "Et eget rom" er årets morsomste roman! Og bare for å ha nevnt det: Boka er anmeldt i siste nummer av Morgenbladet - av ingen ringere enn Bernhard Ellefsen, og han likte den! Utover dette har jeg forunderlig nok ikke funnet noen flere anmeldelser på nett - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant bloggerne.

Min anbefaling er: gå ikke glipp av denne fantastisk morsomme romanen!