Det er en voldsom bok. Den ruver med sine nærmere 750 sider, og beskriver den første sovjetiske konsentrasjonsleiren etter revolusjonen, prototypen for Gulag. Vi følger en ung manns møte med sulten, kulden, hardt arbeid, terror, lopper, vold i leiren. I løpet av de første par hundre sidene blir de tøffe forholdene i leiren manet frem på en ganske eksplisitt måte. Vi møter mennesket på sitt beste og sitt verste, som sivilisasjon og totalt dehumanisert. Vår helt har både fysisk styrke, list, sosiale antenner og litt flaks og arbeider seg opp i fangeleirens hiarki, dermed blir vi tatt med rundt i en fangeleir med alt fra teatertrupper til vitenskapelige eksperimenter til skattejakt. Han ender i et forhold med leirsjefens (forsmådde) elskerinne, et forhold preget av alt mellom kjærlighet og hat, men det meste kanskje en forestilling av det.
Det er en godt skrevet bok, og det at denne leiren faktisk har eksistert gjør ikke historien mindre interessant. Men det viktigste er hvordan du som leser blir ført dit, med onde lukter og en kvalme. Det er et stort persongalleri som det ikke alltid er så lett å følge, men vi møter både kameratskap og indre styrke, men også hevn, ondskap og svik. Noen ganger innenfor en og samme karakter.
«Mennesket er mørkt og fryktinngydende, men verden er menneskelig og varm.»