Boka er en slags skremselshistorie om hva som kan bli framtida for planeten vår. Den forteller to historier som på en måte faller sammen helt på slutten. Den ene historien er lagt til vår tid (2017) med noen tilbakeblikk på en del tiår før. Den andre historien skal foregå i 2041. Vår tids historie er lagt i munnen på Signe (en kvinne i sekstiårene), Hun kommer fra en liten bygd på vestlandskysten av Norge. Den andre historien framføres av David, en ung far, bosatt i Sør-Frankrike. Gjennom hele boka veksler det mellom Signes og Davids kapitler.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Signe har fra barndommen av vært nært knyttet til sin far, biologen. Hun elsket å gå tur med ham oppover mot fjellet. Han viste henne plantene, insektene og dyrene de kom forbi og var særlig opptatt av de utrydningstruende. Signes mor driver hotellet i bygda, et stort hotell som har gått i arv i hennes familie. Det er planer om å bygge et kraftverk i bygda. Da må elva som renner ned fra fjellet, legges i rør. Signes mor hilser planene med glede. Det vil bringe nye inntekter til hotellet. Signes far derimot er en stor motstander av et slikt inngrep i naturen. Signe stiller seg på farens side. Denne uenigheten ender med et brudd mellom Signes foreldre. Sammen med en lokal småbruker, Sønsterbø, sprenger faren en bru på anleggsveien. Sønsterbø har en sønn, Magnus, på Sigrids alder. I ungdomstida studerer Signe og Magnus sammen i Bergen. De blir kjærester. Arbeidet med kraftstasjonen går videre. Også noen mektige fosser skal bygges ut. Det brygger opp til en stor demonstrasjon. Folk fra hele landet strømmer til for å protestere mot utbygginga. Men så viser det seg at mange av bygdefolket har gått over på utbyggernes side. De ser at de selv kan høste fordel avkraftstasjonen som kommer. Sønsterbø er en av dem. Han ankommer leiren og ber demonstrantene dra hjem. Også Magnus er blitt mer lunken. Etter å ha fullført sine ingeniørstudier er han nå blitt tilbudt jobb på kraftverket. Det blir et endelig brudd mellom Signe og Magnus. Da er Signe blitt gravid. Hun drar til England og får der utført en abort.
Tilbake på nåtidsplanet i 2017. Den aldrende Signe er nå tilbake i hjembygda, om bord i båten sin, Blå. Bygda har vokst. En ny industri har oppstått, Isbiter hentet ut av breen oppe på fjellet blir nå markedsført som det mest eksklusive og sendt ut i verden. Magnus er en av de som står bak og som har beriket seg på dette. Signe drar nå opp til breen der isen utvinnes ved hjelp av motorsager. Hun får høre at Magnus som er styreleder, nå har flyttet til Frankrike. Nede på havna sniker Signe seg om bord i lastebåten som skal frakte ferdigpakket is videre ut i verden. Isen ligger nå vakumpakket i plastbokser. Hun tømmer boksene for is som nå blir liggende og flyte rundt omkring inne i fjorden. Noen beholder hun om bord i båten sin, dem skal hun ta med seg på sitt selas mot Bordeaux. Etter store strabaser kommer hun endelig fram til målet. Hun fører båten opp en elv, gjennom noen sluser og er endelig kommet nær huset der Magnus nå tilbringer pensjonisttilværelsen sin. Planen hennes er å dumpe den resterende isen utenfor huset hans. Men møtet med Magnus viser seg å bli mer hjertelig enn hva hun hadde forestilt seg. Det kommer til forsoning, og isboksene – 12 stykker - graver de ned på en haug i nærheten.
Den andre historien – framtidshistorien – foregår 24 år framover i tiden i Sør-Frankrike. En far, David, og hans lille datter, Lou, har forlatt hjembyen Argelès. Etter en årelang tørke var det blitt mangel på alt der i byen. Folk begynte å dra sin vei. Vannlandene i nord lokket. Blant de som holdt stand lengst, var David og hans familie. David jobbet på et avsaltingsanlegg der saltvann fra havet ble gjort om til ferskvann. Men til slutt gikk hele anlegget i stå, og en brann oppsto i byen. Den bredde seg raskt, og eneste mulighet var å flykte. Under flukten hadde David mistet kontakten med kona Anna som bar på deres lille sønn, August. Nå håpet han å finne dem igjen i en oppsamlingsleir der det skal finnes både mat og vann og seng å sove i. Men de to andre er ikke der – i hvert fall ikke ennå. Far og datter får tildelt plass i en brakke. Sparsommelige måltider blir servert og de får tildelt en knapp vannrasjon. Noen folk blir de også kjent med i leiren, blant annet en gammel mann, Francis, og en ung kvinne, Marguerite. Hver morgen går David til leirens Røde Kors-kontor for å høre om det er noe nytt om resten av familien, med hver dag er svaret negativt. Om dagen er det nesten uholdbart i den stekende solen. En dag begir far og datter seg ut på veien utenfor leiren. Langt om lenge kommer de til et forlatt hus. I hagen står noe tildekket med preseninger. De klarer å fjerne disse og finner en båt plassert på et stativ. De klatrer om bord og oppdager at her opp blåser en svalere vind enn nede på landjorda. I hagen er det også en brønn, men den inneholder bare grumsete sølevann. Faren får opp litt til å avkjøle ansiktet med. Lou som får litt av vannet i munnen, blir fryktelig syk av det bakterieholdige vannet. I flere dager har hun voldsom diaré og oppkast og hadde neppe overlevd hvis ikke gamle Francis hadde dukket opp med en neve salt og en flaske mineralvann. Matrasjonene i leiren minker stadig. Folk blir vant til å gå sultne. Så forlater alle ansvarlige leiren, og all vannforsyning går tom. Også Far og datter drar av gårde til båten som de har tilbrakt nesten alle dager i. Kvinnen Marguerite kommer etter. Hun vil at de skal flytte båten til et inntørket elveleie i nærheten. Kanskje vil det en dag komme regn, så mye at båten vil begynne å flyte igjen. De gjennomsøker alle husene i nærheten. Her og der finner de litt hermetikk som m de kan forsyne seg av. Og oppe på en haug finner de tolv nedgravde plastbokser med rent isvann, nok til å overleve noen uker til.