Viser 1 til 5 av 5 omtaler
En dag fikk jeg en melding på Facebook: "Hei kommer med et boktips. Knut av Unni Lindell". Hva er dette - en ny Isaksen-bok, tenkte jeg, for denne hadde jeg ikke hørt om. Jeg så fort at det ikke var noen krimbok. På forsiden så jeg et bilde av en katt. Selv er jeg et dedikert hundemenneske, men tenkte at jeg kan jo gi boka en sjanse. Det er jeg glad for at jeg gjorde.
Forlaget skriver bl.a. dette om boka: "Dette er en særs morsom hybridbok, en kattebok som handler om så mye mer enn katter, for Unni hekter sterke opplevelser og såre minner fra egen oppvekst til historien."
En fornøyelig historie selv om den handlet om mye mer enn Knut. Noen av episodene fikk meg til å le høyt. Lettlest bok.
Nydelig bok, med så veldig mange fine betraktninger. Mye visdom å ta med seg videre, boka er full av eselører.
Boka dreier seg en del mer om forfatter enn om katt.
Språklig og med tanke på det meste av innholdet fortjener den en sterk 5, men fordi jeg synes det ble litt vel mye fokus på forfatteren og hennes prestasjoner og nettverk (mange morsomme historier og anekdoter som absolutt er verdt å lese, men samtidig ble det en følelse av show-off), gjør at jeg egentlig ønsker å gi boken terningkast 4. Hadde dette blitt grundigere opplyst om på coveret hadde jeg nok vært mer innstilt på å også lese om helt andre ting, og da hadde det vært en soleklar 5. Bakgrunnshistorien hennes derimot, om familie og hennes nære relasjoner, hører absolutt hjemme i boka, og gjør historien om Knut enda mer gripende.
Men tvil til tross, det er så mye vakkert å lese her at jeg ikke har noe annet valg enn å gi 5.
Ble litt skuffet da det gikk opp for meg at boka var en biografi om og av Unni Lindell og handlet mye mindre om Kurt enn jeg hadde forventet.
Selv om dette i utgangspunktet er en kattebok, hopper jeg litt hit og dit.»
Boken til Unni Lindell med tittelen Knut Nobodys Baby er like fargerik som Unni Lindell. Den handler like mye om Unni Lindell som Knut. I årene Knut levde, var de en enhet: Knut og Unni.
Det var ingen tvil i min sjel da jeg første gang leste om boken: dette er boken for meg. Det var datteren min også klar på da hun sendte en video der Unni Lindell forteller om boken: denne må du lese mamma!
Boken som er utgitt i 2017 er kjøpt og lest. Jeg har vært innom hele følelsesregisteret under lesingen; fra latter til gråt. Leseopplevelsen er ubeskrivelig.
Unni Lindell er veldig glad i katter; og hun skriver blant annet dette;
«Katter slår an strenger, treffer ømme punkter, leser oss og pelslegger hjertene våre. De gir oss en inngang til ro og innsikt, men hauser opp stressnivået. Den som redd for å miste, bør ikke ha katt, for de kan ikke styres! Jeg burde ikke hatt katt!»
Jeg er også veldig glad i katter og kunne underveis nikke gjenkjennende til mange av opplevelsene hun hadde i samlivet med Knut. For noen vil nok noe av det hun forteller om være «too much» - jeg ser den. For det er som det står på forsiden av boken; den handler om et vennskap som grenser til galskap. Kattehatere bør ikke lese boken. For de finnes og er en egen rase. Nå tenker jeg ikke på hunder, men kattehaterne på to bein. Men for oss andre som ser verdien i det eiendommelige dyret en katt er, er denne boken midt i blinken.
I tillegg gir Unni Lindell oss et innblikk i en trøblete barndom som hadde sin årsak i faren som hadde sitt å slite med. En barndom som har satt sine spor. Vi får også et innblikk i livet hun lever – tanker hun har – Unni Lundell er raus.
Det er mye jeg kunne ha skrevet om den herlige boken Unni Lindell har skrevet. Men jeg tenker at de som leser om den vet nok om dette er en bok for dem eller ikke.
Sist sett
