Bokelskere.no

Hvor overfladisk det enn kan virke, så er jeg opptatt av bokomslag. Det er sikkert mange gode bøker jeg har gått glipp av som en følge av denne lille særheten. Men jeg mener at bokomslaget skal danne en helhet, en slags siste prikk over i'en som bokstavelig talt omfavner det boka handler om på en både estetisk og symboltung måte. Den skal friste meg, - nesten som en utstilt kake på konditoriet.
Jeg knyttet derfor stor skepsis til denne av alle ting franske lille fristelsen, der omslaget er som klippet ut av en tegneserie på 50-tallet, - mann og kvinne i en heftig ... tango? Hrmf, dette var slett ikke vakkert i det hele tatt, men symboltungt? Oh, yes!
For tango, dans, absurditeter og morsomme passasjer er denne boka spekket med. Den handler om mor, far, sønn og en afrikansk trane, der historien om sønnens oppvekst fortelles gjennom dennes opplevelser, krydret med farens dagboknotater på slutten av boka.
Med en mor som strir med indre dyp og høye, uoverstigelige mentale fjell, og en far som også virker å ha sine utfordringer er det duket for både latter, hoderisting og tårer om en oppvekst som er alt annet enn A4 og det man kan kalle "normal". Sangen "Mr. Bojangles" av Nina Simone danser foreldrene til hver kveld, - det er fest, fanteri og tilsynelatende bekymringsløshet som preger hverdagen til dem alle, før man etterhvert som historien skrider fram blir klar over den mer alvorlige klangbunnen med morens sykdom som styrer og definerer livene til dem alle, - inkludert den afrikanske tranen.
Men vil jeg ikke røpe, - men ber deg innstendig, - er det ei bok du skal sette øverst på leselista di, så for all del, la det bli denne!
Det er svært, svært sjelden at ei bok får meg til å gråte en skvett på slutten, - denne gjorde faktisk det.
Kjære Olivier Bourdeaut, - tusen takk for noen fantastiske timer sammen med en familie man bare må bli glad i. For en herlig historie, for et persongalleri og hvilken fantasi du har! Beskjemmet må jeg innrømme at franske forfattere ikke akkurat florerer i mitt litterære univers, - men denne lille godbiten på 159 sider har satt varige spor og ettertanke. Skal jeg sammenligne deg med noen så blir det nok John Irving og en atmosfære og fortellerstemme som kan minne om "Garps bok", kanskje.
Okke som, dette er vakkert skrevet, og jeg nøler ikke et sekund med å anbefale absolutt alle å lese denne sjarmklumpen av ei bok du har kreert.
På en vakker augustdag danser terningen et par muntre dansetrinn over krysantemum, kornblomster og erica, før den bestemt og ikke så rent lite imponert lander på en stødig sekser. Tres bien, mon ami, tres bien! (beklager at jeg ikke fant riktig apostrof, der)