Bokelskere.no

Rett og slett en fantastisk bok. Rørende, tankevekkende og veldig trist.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må:
Fint skrevet. Varierende språk, både på nynorsk og bokmål. Historien presenteres fra ulike personer, noe jeg likte. Fin historie. Gleder meg til å lese de neste i triologien

Alle vil hjem. Ingen vil tilbake:
Denne likte jeg veldig godt! Enda bedre enn nr 1. Historiene er engasjerende og spennende, skrevet på en måte som gjør at handlingen «sklir av gårde». Levende skildringer.

Det finnes ingen helhet:
Likte denne veldig godt. De levende skildringene. Og stemmene fra to av karakterene man har fulgt i de to første bøkene. Nydelige skildringer. Skikkelig fin!

Jeg leste disse tre sammenhengene. Utrolig fine! Jeg likte veldig godt skildringene og stemningene i denne boka. Jeg føler jeg har sett handlingen tydelig i bilder og selv om det er en del triste og «ekte følelser» så er det beskrevet så fint. En bok man ikke vil at skal bli ferdig.

Boken handler kanskje mest om hvor vanskelig det er å se våre nærmeste og hvor forskjellig vi forholder oss til virkeligheten rundt oss. Helga Flatland formidler de ulike personenes tanker og følelser på en troverdig og engasjerende måte.

Denne trilogien har fått mye bra omtale og det er berettiget. Her er gode miljø- og personskildringer og man kommer under huden på personene. Det tok litt tid å komme inn i fortellerstilen, hvor historien fortelles igjen og igjen fra alle hovedpersoners ståsted, dermed ble det også litt langtekkelig mot slutten.

Denne triologien pirret nysgjerrigheten til undertegnede såpass mye at "poff" så var den havnet sammen med de andre bøkene da bokhandelen hadde salg. Også bokomslaget var herlig mystisk i all sin enkelhet, og kunne fortolkes på alle mulige måter. Her var det noen som falt uti noe, eller fra noe og kanskje er vi på vei nedover hele gjengen?

Bygda opplever stor sorg når Trygve, Tarjei og Kristian dør i Afghanistan. Bare Bjørn overlever. Leseren får oppleve alle synsvinklene til alle de fire barndomsvennene og deres familie, før legen i bygda, Ragnhild på en måte får det siste ordet i den siste delen av boka.
Barndommen deres brettes ut, hemmeligheter deles og avsløres og flettes i hverandre. Denne oppramsingen og overtydeligheten av synsvinkler blir for meg litt langdryg og kjedsommelig. Bokas styrke ligger i det å beskrive samme historie fra ulike perspektiv, men samtidig blir det også dens største svakhet, da det fremstår forutsigbart og selvfølgelig for lesere som har levd litt.
Kanskje dette fortellergrepet er mer forfriskende og innovativt for et ungt publikum? Ikke vet jeg, men selv om språk og beskrivelser framstår solid, så ble dette en triologi som ikke gav meg noe nytt. Jeg savnet noe etter å ha pløyd meg gjennom sidene.
Kjære Helga Flatland, at du kan å skrive er utvilsomt. Måten du forteller deler av samme historie på blir for meg for selvfølgelig til at jeg lar meg fange. Kanskje din neste bok blir bedre?
Sola titter så vidt frem mellom regnbygene, men terningen har gjemt seg mutt og skuffet i sofakoken, der jeg såvidt kan glimte tre øyne, før den sklir ned på gulvet og blir borte.