De første bøkene til Kristina Ohlsson falt i god smak hos meg.Så kom et par bøker med et mer ”amerikansk” preg. De likte jeg langt dårligere. Men hva med denne som på nytt er en ”Recht &Bergman”-krim? Her er vi tilbake i Sverige, på et mer velkjent skandinavisk territorium. Likevel er det noe som stadig glipper under lesingen. Er det fordi handlingen er blitt for vagt sammensatt, for utspekulert, for lite troverdig?
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Boka er bygd opp på en måte som særlig i starten kan virke krevende på leseren. Det er veldig mange korte kapitler. Hvert kapittelskifte indikerer et nytt sted, nye personer og en ny sak. Som leser føler man seg litt i villrede, man har ikke fått den fulle oversikt før man blir konfrontert med et nytt problem, en ny sak. Og her er det mange forskjellige saker som lenge ike later til å henge i hop.
Er leseren litt forvirret, er bokas politietterforskere det også til gangs. Disse er først og fremst den nå litt aldrende Alex Recht. Privat lever han og barna hans sammen med Diana, men følelsesmessig har han ikke helt kommet over tapet av kona. Lena døde noen år tilbake. Partneren hans er den langt yngre Fredrika Bergman. Hun har det langt vanskeligere i denne boka. Alt i studietiden giftet hun seg med læreren sin, Spencer. Nå har han fått konstatert hjernesvulst. Han nekter å ende opp som svak og pleietrengende og har bestilt plass på en dødsklinikk i Sveits. Fredrika har store problemer med å forsone seg med dette. Et nytt problem får hun da sider ved sakene de arbeider med får mistanken til å gå i retning av Spencer. I hvert fall opplever Fredrika det slik, men det tlr hun ikke fortelle til noen av de andre på kammeret. Her på arbeidsplassen deres er det også uro. De har fått en ny sjef, Margareta Berlin, og henne kan verken Alex eller Fredrika fordra, og de prøver å holde henne utenfor alle diskusjonene sine. En grunn kan være at Berlin ser ut til å favorisere politietterforskeren Torbjørn Ross. En tidligere kollega er den unge Peder Rydh. Han har sluttet i politiet, og siden har han stadig skiftet jobb i forskjellige vaktselskap. Alex prøver å opprettholde kontakten med ham, men det er ikke så lett å få respons.
Sakene de skal løse, begynner denne gangen med at mannen Malcolm Bemke blir funnet skutt hjemme i stuen sin. Plantet rundt ham er noen gjenstander som peker mot datteren hans, Beata. Hun bodde i london med en voldelig ektemann og ble drept på samme måte som faren hennes. Malcolm Benke har tidligere vært anklaget for at han ikke gjorde mer for å hjelpe datteren vekk fra den voldelige ektemannen.
Et annet drap gjelder kvinnen Lovisa Wankel. Man finner henne nedgravd på en tennisbane. Det viser seg at Lovisa hadde sammen med kjæresten sin vært innblandet i en narkotikahandel. Lovisa kom seg unna, mens kjæresten ble ilagt en lengre fengselstraff.
Det skjer et tredje drap. En mann, Henry Lindgren har ligget lenge død hjemme i leiligheten sin før han blir oppdaget. Drapsvåpenet må denne gangen ha vært en insulinsprøyte stukket inn i halsen hans. Denne mannen hadde tidligere vært blandet inn i en sak som Alex arbeidet med der drapsmetoden var identisk. Enda så forskjellige som disse sakene er, ligger det igjen ett og samme hint på alle åstedene. Det gjelder setningen ”Jeg retter opp i alt”. Den forekommer som tittelen på en bok politiet finner hos moen av de drepte og i et brev sendt til Alex.
Noah, en begravelsesagent som Alex hadde kontakt med da Lena døde, har nå henvendt seg til politimannen. Han har meldt broren sin savnet. Broren Dan som er psykolog, skulle angivelig ha flyttet med familien sin i hui og hat til Australia, og etter det har Noah ikke fått kontakt med ham. Noah er i første omgang blitt avvist av politiet, og så blir han selv drept av en mann som kommer og forteller at han må bringes til taushet. Også her blir den samme beskjeden (”Jeg retter opp i alt”.) etterlatt.
Samtidig får vi høre sannheten om Dan, kona hans Malin og de to barna deres. De er blitt fraktet til og låst inne i et slags sikkerhetshus eid av en religiøs forsamling. Huset ligger helt isolert til, og er ikke tilkoplet vann, kloakk eller strømforsyning. Vindusrutene lar seg ikke knuse, og døra lar seg ikke åpne innenfra. Hvorfor de er stengt inne her, vet de ikke. Dan har selv problem å stri med. En tidligere pasient av ham drepte familien sin og deretter skjøt seg selv. Alt skjedde uten at psykologen Dan klarte å forhindre det. I det avstengte huset blir også Dan den første som brytes ned. Han er i ferd med å drepe de andre med kniv da Malin får overtaket og isteden stikker ned mannen sin. Da politiet endelig finner dem og får brutt opp døra, finner de mor og barn sittende i en blodpøl ved siden av den døde faren. Det lar seg gjøre å oppspore hvem det er som har kidnappet familien og brakt dem til dette huset. Det er ingen ringere enn politimannen Torbjørn Ross. Men hva med alle de andre drapene rundt om i byen, er det også han som står bak disse? Lenge tror Alex, Fredrika og Berlin at så er tilfelle. Men Torbjørn nekter, selv har han en mistanke om hvem som står bak. Den tidligere kollegaen Peder Rydh har nylig mistet kona si i en bilulykke. Etter dette tapet, som han stort sett har holdt for seg selv, ser det ut til at han har mistet virkelighetssansen. Å rette opp i(dvs. hevne) urett begått av andre har blitt hans store pasjon. Men Peder er smart. Så, å få ham anklaget og dømt for disse drapene, virker helt umulig. Man må bare vente til han gjør en feil, men så får Alex en melding fra ham der det kort og godt står: ”Jeg slutter nå”.
Dette er en bok som først og fremst forteller om hvor skjørt menneskesinnet er og hvor lett det er å miste fotfestet og falle i avgrunnen. Som kriminalroman er den både enkel og kompleks på samme tid. Kompleks fordi det er så mange forskjellige ting som skjer og som til slutt skal ende opp i en felles forklaring. Enkel fordi det tross alt er et begrenset antall personer med i handlingen og fordi løsningen ligger et sted i denne gruppen. Nå kan man godt si at handlingen til sammen virker lite troverdig. At de kriminelle selv er (eller har vært) politifolk og at det til og med er to av dem, overgår nok all sannsynlighet. Likevel er boka som helhet godt skrevet og er egentlig langt mer enn en vanlig krimbok.
