Bokelskere.no

Nini var redningsløs fordi hun var retningsløs. Tidligere venninner gikk lei av dette retningsløse - og hvorfor hadde hun ikke noe fokus, når hun faktisk tok 2. avdeling juss? Hun kunne jo når hun ville, og markerte seg mot slutten av livet i narkotikapolitikken.

Nini kan ikke fylle to permer, men når Lillo-S. likevel har skrevet en lesverdig bok, er det fordi den like mye er beretningen om en epoke i Oslo vest og de som var unge da, ikke minst Lillo-S. selv. Dette er vel verd å få med seg - for en sitter jo igjen i den største bestyrtelse.

Mor til Ninis venninne mistenkte hasjrøyking og kontaktet Stoltenberg-familien. Hun ble ikke trodd. Hun forsøkte å få til en avtale om at jentene må være hjemme kl. 23. «Ikke tale om,» sa Thorvald S. Hvorfor ikke det? Hvorfor var fast innetid så utenkelig for ham?

Han kan selvsagt ikke ta på seg hele skylden for misèren til en datter som var så amper i oppveksten at han forsøkte å hindre at hun var alene med sin mor. Nini var jo også en vennlig jente, ekstremt inkluderende, slik også Lillo-S. opplevde det. Men de brå og voldsomme stemningsskiftene får tankene hen på cyklotymi. Ved hevet stemningsleie er personen ikke ukritisk som ved bipolar lidelse, heller ikke suicidal når stemningsleiet snur mot depresjon. Personen fungerer rimelig bra når hverdagen ikke blir for stri.

Og sånt slapp jo Nini å tenke på. De siste 20 årene jobbet hun ikke - hun fikk penger hjemmefra. Ja, den dama trengte nok ikke å stille på Nav! Men tenk om hun ble nødt? Tenk om Nini måtte hanskes med realitetene slik resten av oss må?

Trøbbel med rektor? Thorvald kjente alltid rektor fra en eller annen sammenheng, og fikk snakket jentene ut av trøbbel. På samme måte snakket Nini seg inn på utesteder, snakket seg først i drosjekøen… Hennes opplevelse må ha vært at hindringer og ubehag er noe man snakker seg ut av - eller pappa ordner opp. Og da det til slutt gikk skeis likevel, fortsatte hun å snakke – nå som en slags narkotikapolitisk rådgiver! Havnet i den smørja var neimen ikke hun den rette til å gi noen råd. Ordet «rusmisbruker» skulle omgjøres til «rusbruker», enda et blikk på fjeset hennes var nok til å se at her var det en som hadde MISbrukt, og ikke «brukt», rus.

Jeg forstår Ole Paus’ skepsis til at boken ble skrevet. Lillo-S. har vært ærlig mot oppdraget sitt og unngått skjønnmaling. Etter å ha lest boken to ganger, og aldri møtt den levende personen, sitter jeg tilbake med inntrykket av en person som skulle kjenne alle og ha folk rundt seg som en distraksjon fra humørsvingningene som må ha plaget henne selv også – som aldri ble stilt til ansvar ved trøbbel, men fikk andre til å ordne opp i problemer hun ikke kunne snakke seg ut av selv – og hadde hatt mye å tjene på en familie som hadde satt grenser for henne og ikke firt en tomme, til hun hadde forstått alvoret som ligger i det å være i live, og som før eller senere innhenter alle.