Den gamle restauranten The Hills har generasjonar av gammal historie bak seg, og ikkje ulikt slike stader med lange tradisjonar vert ein del av stadens image å halde på ting slik det alltid har vore. "Dette er stedet for de lange linjene," som ein av stamgjestene uttrykkjer det. Ein av dei som syter for at ting blir ved det gamle, er eg-forteljaren i romanen, kelneren som har arbeidd her dei siste tretten åra, og som er glad i alle rutinane jobben hans fører med seg. Men også han, som fleire andre, både stamgjester og personale, vaklar når ei ung, smellvakker, ukjend kvinne ein dag stig inn i restauranten, og gjer ting på andre måtar enn det som er vanleg. Den til dels fisefine måten stamgjestene og personalet både snakkar og forheld seg til verda på vert skildra svært humoristisk, og ei lita stund vert det som skjer nærast ein farse, men etterkvart kjem også både såre detaljar og tid til ettertanke fram i teksten. Faldbakken skriv eit særs godt språk, og eg anbefaler deg sterkt å lese denne romanen.

Fornøyelig og velskrevet.

Jegpersonen er en tilknappet (navnløs) kelner på randen (av nervøst sammenbrudd) som samtidig er vårt sannhetsvitne på alt som skjer på Oslo-restauranten «The Hills». Kelneren i sin tradisjonsbundethet slekter på hovmester Mathiesen i Johan Borgens De mørke kilder, restauranten likeså. «The Hills» synes å være en sammensmeltning av Grand Café, Theatercaféen og Halvorsens Conditori - og med en minst like lang historie som disse i veggene. Men Faldbakkens historie foregår i vår egen tid med spradende forretningsfolk og aleneforeldre.

Dette er ikke en realistisk roman, men Faldbakken skriver så godt at jeg likevel ble fanget av hans språk- og fortellerstil. Hovedpersonen, som også er stand-in for den allvitende forfatteren, står, slik jeg ser det, også for spenningen mellom å leve opp til en snever, byråkratisk yrkesrolle og behovet for å uttrykke egne følelser og empati for andre. Mye av energien og komikken i boka oppstår fra hovedpersonens stadige brudd med sine egne forventninger til korrekt opptreden.

Både historien og karakterene blir for tamme for meg. Jeg lar meg ikke fange eller engasjere av noe, dialogene er ok, men passasjene mellom er direkte kjedelige, jeg tar meg i å skumme teksten for å komme videre. En fin idé om å speile hverdagen på en restaurant, men da må persongalleriet være rikere enn dette.

Bokens fortellerstemme har vært kelner på restauranten «The Hills» i 13 år. Restauranten i Oslo sentrum er slitt, men holder likevel en slags kontinental standard. Det serveres absolutt ikke koffeinfri kaffe, og norske aviser er fraværende. Kun utenlandske flak får tilgang her.
Vår kelner får med seg alt som skjer i restauranten, og Barsjefen sper på med sine anekdoter og diverse kunnskaper om gjestene.
«The Hills» har et fast klientell, og ingen er opptatt av forandringer, men de kommer likevel da en ung dame gjør entré i det tradisjonsbundne etablissementet.

Et mikrosamfunn belyses, og det er til tider både morsomt og annerledes, men synes det glipper litt mot slutten.

The Hills er en litterær transportetappe. Så forglemmelig. Her trås vannet. Tiden er langsom. Lite/ingenting/nada skjer. Kanskje var ideen at romanen på metavis skulle gjenspeile den dørgende kjedelige tilstanden til hovedpersonen - en aldrende kelner på en ærverdig restaurant hvor alt skal være som det alltid har vært. Faldbakken klarer dessverre aldri overbevise meg om at dette er interessant. Det store ingenting-et bare glir videre, og så er det slutt og det er vanskelig å forstå hvorfor denne romanen egentlig ble skrevet.

Gjestene blir forsøkt fremstilt som eksentriske, fargerike - plutselig skal det liksom skje noe i det de inntar restauranten. Mellom linjene leser jeg: Hold deg fast nå! De både opprettholder det konservative, og truer med å slite det i stykker. The Hills er truet av sitt eget livsgrunnlag. Det skal tilsynelatende være en spenning der. For de er skikkelige karakterer, noe som understrekes av tilnavn som Grisen. Dessverre er også gjestene vi møter først og fremst kjedelige. Bildet av at The Hills representerer "det gamle Europa" under press, funker dårlig.

Når det er sagt skal ingen være i tvil om at Faldbakken virkelig kan skrive. Språket er fint, tross at konseptet denne gangen er blodløst. Vi opplever noen få minneverdige situasjoner hvor den misantropiske stemningen fra Faldbakkens tidligere trilogi viser seg. Og lille Anna er sjarmerende. Det er bare at det blir så langt mellom det interessante.

Kjære Matias - slipp deg løs og skriv flere bøker. Jeg savner overskridelsene.

Det er ikke alltid jeg klarer å skape meg bilder hvordan jeg tenker personene i en bok ser ut. Men denne gangen tok det ikke lang tid før jeg skapte meg et bilde av hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen. Det er bartenderen Boldt (Per Pallesen), som på Jernbanerestauranten serverer øl og dagens rett til stamgjestene i den danske TV- serien Matador. I TV-serien fant jeg mye å le av – det gjorde jeg også ved å lese The Hills av Matias Faldbakken. En roman som skiller seg ut på en positiv måte fra andre bøker jeg har lest. Den har fått gode anmeldelser, nominert til Brageprisen og er solgt til mange land.

Lattervekkende kammerspill

Matias Faldbakken (f. 1973) er både forfatter og billedkunstner. Han er sønn av forfatteren Knut Faldbakken.

Matias Faldbakken debuterte som forfatter i 2001 med første bind i det som senere ble trilogien Skandinavisk misantropi. Denne trilogien skrev han under pseudonymet Abo Rasul. Han har dessuten utgitt "Snort Stories" (2005) og "Kaldt produkt. Et dukkehjem på nytt" (2006). Jeg har ikke lest noen av bøkene hans tidligere. Min nysgjerrighet for hans siste bok "The Hills" ble vekket av flere grunner. For det første har jeg registrert at mange bokhandlere har fremhevet denne boka spesielt i sine utstillinger. Det gjorde at jeg kjøpte den. Da det den 1. november ble offentliggjort at boka i tillegg er nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur, rykket den kraftig oppover på leselisten min.

"Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne ha stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg.

Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel og merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager." (side 9)

Vår jeg-person beskriver The Hills som noe som kan minne om en Wienercafé, bare at den ligger i Oslo, ikke i Wien. "Etablissementet, lokaliteten, har blitt kalt The Hills i snart 150 år. Navnet kommer fra familien Hill som drev en konfeksjonsforretning her fra 1846." (side 11) Det hviler med andre ord sterke tradisjoner over stedet, som i dag fremstår noe loslitt og ikke helt slik det en gang var. Blant stamkundene er Grisen og hans venner, og dessuten Sellers og hans hoff. Vår jeg-person, som vi aldri får vite navnet på, legger merke til absolutt alt som skjer. Det være seg gjestenes påkledning, deres bordmanerer, om de har simple uvaner (som å sjekke mobilen i tide og utide), om de har god eller dårlig smak hva gjelder mat og drikke osv. De han ikke kjenner navnet på, får kallenavn. Hvem er så han?

"Jeg er en høyreist mann, flott å se til, har jeg hørt, litt stiv, godt bygd, og så selvbevisst at jeg nesten ikke klarer å stå på bena. Jeg har en stri bart. En mustasje. En gang fikk jeg høre at jeg ligner litt på Daniel Plainview. Det tok jeg tok jeg til meg. Men det er en halv sannhet. Innbittheten kan stemme. Den lite fleksible lutheten kan stemme. Men Plainview er mer slitesterk enn meg. Han ser mer utendørsk ut. Jeg har en mer cafésk fremtoning. Der han er innbitt og hevngjerrig, er jeg mer serviceinnstilt og lettskremt." (side 82)

Det ligger i stillingsbeskrivelsen å ha en "behagelig grad av usynlighet". Han bør ikke presse seg frem i forgrunnen. Når gjestene blir for personlige, kjenner han et sterkt ubehag. Da gjør han det som står i hans makt for å slippe unna. Som da Grisen gjerne vil at han skal koble ham sammen med Sellers. Det vil han nødig blandes inn i.

Der Grisen står for det tradisjonelle, med dresser i gode snitt, der er Sellers en heller rufsete type. En annen av stamgjestene er enkefru Knipschild, som elsker foie gras.

"Hun har i seg foie gras rett som det er. Hun kan til og med finne på å bestille to runder. Først en terrine, og så et par skiver stekt foie gras. Og til den skal det serveres eple, og eplet skal det være stjerneanis på. Av og til kan det stikkes inn noe karamell. Og før du vet ordet av det, skylles gåsens lever ned med sterkvin krystet av druer fra den trange og bratte Duorodalen, og det skal stå "Port" på etiketten. Hvis det ikke står "Port", duger ikke disse dråpene som middel til nedskylling av gåsens lever. Ikke for enkefru Knipschild." (side 85)

Underveis kjenner vi på at vår kelner kan virke en smule avstumpet eller i alle fall svært snobbete. Han er snobbete og kynisk i sine vurderinger av gjestene, men aldri på den egennyttige måten. Han legger vekt på å gli nærmest usynlig og sømløst gjennom lokalet, alltid tilstede for å komme gjestenes behov i møte. Derfor er det som bare pokker når han må ned i kjelleren for å hente en bestemt type vin, og klemmer hånda så infernalsk at det oppstår en verkende blemme som det må stikkes hull på. Han ønsker ikke at noen skal legge merke til at han går rundt med gassbind over den sammensunkne hudfolden som blir tilbake etter at kokken har brukt østerskniven på å perforere blemmen, fordi dette vil rette oppmerksomheten mot ham som person - og det passer dårlig for ham. Jo mer usynlig han er, desto bedre.

Så dukker Barnedamen opp. Hvem er hun egentlig? Grisens nye trofé eller en slektning? Vår jeg-person er nysgjerrig, men det ville ikke ramle ham inn å spørre. Kallenavnet Barnedamen har hun fått fordi han ikke kjenner hennes navn og fordi hun er så ung. Barnedamens tilstedeværelse forrykker noe i restauranten. Ikke bare er hun meget vakker, men hun bestiller firedoble espressoer (!), og hun går ikke når det forventes. Og hva i all verden - en dag setter hun seg ned med Sellers og gjengen. Hvorfor?

Så ringer Edgar, en annen av stamgjestene, og forteller at han må reise til København på grunn av en hastesak, og om ikke datteren Anna kan sitte på restauranten og vente på ham til han kommer tilbake ... Anna er bare ni år, og hun pleier å gjøre leksene sine på The Hills, riktignok med faren til stede ... Samme ettermiddag befinner Sellers og gjengen hans seg på The Hills, og de spiser seg gjennom en flere retters middag. De starter med ostene, kommer deretter til hovedretten og føler seg så klar for forretten - til de ansattes store bestyrtelse.

"The Hills" er en riktig fornøyelig bok, kanskje aller mest på grunn av beskrivelsen av stamgjestene, jeg-personens tanker rundt egen person og ikke minst gjestene, beskrivelsen av mat og drikke og det gamle versus det nye. Det er egentlig ikke mye handling i boka, og sånn sett er den vel egentlig mer en slags stemningsrapport rundt et veletablert etablissement med lange tradisjoner, og hvor de ansatte prøver å få tiden til å stå stille. Her ser man ned på det nye og moderne, som tafsing på mobiltelefonen i tide og utide, og manglende opprettholdelse av formene. Selv fikk jeg medynk med hovedpersonen, som lever et nokså ensformig liv. Det handler om å gå på jobben, ikke gjøre for mye ut av seg, for så å dra hjem til ensomhet og et nokså innholdsløst liv. Samtidig virker det ikke som om jeg-personen lider av den grunn. Det han derimot ikke takler, er smakløshet. Under hans formelle ytre protesterer alt i ham når gjestene bommer. Uten at han leer på så mye som et øyenbryn av den grunn ... Innvendig koker det derimot.

Vår jeg-person er av den oppfatning at livet hans er sånn må det være - inntil han med mye omsorg og ansvarsfølelse tar seg av den lille niåringen Anna, som ikke blir hentet av faren sin likevel. Anna, som hjelper ham med å skifte gasbind på hånden hans, og som gjennom dette grepet gir ham en omsorg han slett ikke er vant til. Dette representerer kanskje en ny retning i livet hans?

Mens jeg leste boka koste jeg meg med elegant formulerte setninger, der ikke et eneste ord er tilfeldig plassert. Jeg kjente også at latteren boblet i meg flere ganger. Samtidig lurte jeg på hva forfatteren egentlig har ønsket med denne boka, der all handling foregår inne i restauranten, med unntak av et par turer ned i kjelleren, slik at det hele får preg av å være et kammerspill. Kanskje ønsker forfatteren bare å fornøye oss? Jeg fikk for øvrig følelsen av noe uforløst over historien, som om den sluttet da den for alvor egentlig burde ha begynt. Jeg var klar for så mye mer, men så var det altså slutt. Like fullt hadde jeg stor glede av å lese boka, som er svært godt skrevet. Anbefales!