Viser 1 til 1 av 1 omtaler

HVA ER MU: EN GODTEPOSE AV EN ROMAN

Tittelen skaper undring, og den ble raskt en snakkis etter utgivelsen. For hva er egentlig Mu? Et navn, et sted, en forkortelse, en tilstand, eller dimensjon kanskje?
Et enkelt og greit svar er ikke hva forfatter Arne Danielsen gir oss. Han trekker oss isteden igjennom en drivende og mangfoldig historie, trigger vår nysgjerrighet, før han nøster det hele sammen så vi sitter igjen med vår egen forståelse av bokens budskap.

Innledningsvis går forfatteren rett på bokens gjennomgående tema: Musikk. «Liker du musikk?» «…ja…Hvorfor?»

Vi følger Louis fra barnsben av og opp i 50-årsalderen et sted. Louis er noe engstelig som barn, men finner en større mening med alt gjennom musikken. Først gjennom skolekorps og klarinetten, men så en dag blir det hans tur til å trylle musikk ut av saksofonen – en åpningsport til noe langt større skal vi lese.

Sangfuglen Bente blir vi kjent med i oppgangen på Oslos Østkant, for i oppgangen er det så god akustikk! Dette sjarmerer flere, også Louis. Sammen kobles de som unge med Martin, danner bandet Dynamo, og lar seg rive med når bandet holder konserter og de kjenner effekten og inspirasjonen fra det dedikerte musikkpublikummet. Ungdomsårene byr på musikalske overraskelser, men også de store av livets spørsmål som Gud, alvor og flukt.
Bente skrives ut av historien, og inn kommer Ine.
For Louis som erkjenner at det knyttes utfordringer til det å leve av musikken, bringer likevel med seg det musiske videre. Men han finner andre veier for sitt liv, med jobb på jernbanen, kjæreste, hus og mer av en daglig rytme. Med på veien har han likevel fått skaffet seg Yper, en saksofon med en helt spesiell klang. Jeg leser forfatteren på den måten at han gjennom Yper vil fortelle oss at instrumentet nærmest har sin egen sjel.
Vi titter som lesere inn i deres helt spesielle liv, i huset i skogkanten, der de hver dag går igjennom den tunge døren med Petah Tikva svidd inn i karmen – hebraisk for «Håpets port». Der gjenopplives 30-tallet dans og musikk igjen, som Ginger og Fred.

Etter hvert kommer tvillingene Liv og Røre. De gir historien en ny dimensjon – glede og alvor sett og opplevd gjennom barnesinn. Selv om musikken holdes noe i bakgrunnen, er den ikke lenger unna enn at forfatteren fletter den løpende inn likevel.

Bente kommer tilbake til oss, der hovedscenen utspiller seg på Herr Nilsen i Oslo sentrum under en konsert i regi av Østkantens bluesklubb. (På lanserings-touren til forfatteren gjennomførte han rett og slett en metaopplesing på Herr Nilsen med nettopp denne teksten mellom to konserter arrangert av – jepp - Østkantens bluesklubb! Publikum summet og småpratet i starten, de var vel strengt tatt kommet for å høre musikk, men da de la merke til hva som faktisk skjedde på scenen, ble de alle lutter øre og dro på med full applaus ved historiens høydepunkt. En happening! https://www.facebook.com/marina.heyerdahl/posts/10214275625755370 )

Og historien fortsetter, men som sagt, forfatteren nøster det hele elegant sammen men gir oss lesere allikevel den friheten vi trenger for å forstå og tolke avslutningen.

Dette er en roman basert på «uvirkelige hendelser», skriver Danielsen innledningsvis. Kan ikke lese dette på annen måte enn et litterært spark til kulturdebatten om virkelighetslitteratur som har pågått de siste årene, med Ingunn Økland i spissen.

Jeg er kun en helt alminnelig leser som gjennom denne teksten ikke klarer å yte forfatteren og fortellingen litterær og boklig rettferdighet, men jeg kan love deg en underholdende, musisk, varm, reflekterende og ikke minst morsom historie i Hva er Mu. Merk også bokens illustrasjon, den spiller!


Tilfredsstiller Hva er Mu tilstrekkelige litterære kvaliteter?
Dette spørsmålet dukker ofte opp når bøker skal vurderes i forskjellige sammenhenger. Er «tilstrekkelige litterære kvaliteter» en fast og kjent størrelse? Eller er det klare og tydelige kriterier som man kan «måle» og teste verket mot slik som matematiske størrelse? Sannsynligvis ikke.
Men, litterære kvaliteter kan for eksempel være at romanen – eller verket – fremstår som et helhetlige litterært verk, at den innehar tilstrekkelige kunstneriske, språklige og håndverksmessige kvaliteter, og har et dikterisk preg.
Forfatter Arne Danielsen har et rikt, treffende og overraskende språk. Han tillater seg en muntlig form i sitatene med touch av Østkant-Oslo som gjennomgående former og preger den litterære stemningen. Teksten er dikterisk, og sammen fremstår romanen og historien som et helhetlig litterært verk.
Så ja, slik jeg leser og opplever romanen, historien og språket holder den tilstrekkelige litterære kvaliteter.

@HvaerMu

HvaerMu

https://www.facebook.com/HvaerMu/

Slik blir Hva er Mu som ordsky hos Google:

https://books.google.no/books?id=omI3DwAAQBAJ&dq=hva+er+mu&hl=no&source=gbs_navlinks_s

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

PirelliEster SSynnøve H HoelKorianderNinaHarald KChristofer GabrielsenNorahCarine OlsrødNtotheaAnniken RøilHeidiEirin EftevandReadninggirl30Bjørg RistvedtAnne-Stine Ruud HusevågMarenHilde H HelsethBård StøreDemeterPiippokattaIreneleserLilleviAnitaKirsten LundNicolai Alexander StyveLesevimsaEivind  VaksvikBritt ElinEgil StangelandAlice NordliPer Åge SerigstadsiljehusmorLene Nordahlingar hTone Maria JonassenSigrid Blytt TøsdalLars Johann MiljeAnita NessBeathe Solberg