Det var få ting som ikke irriterte meg med denne boka. Først og fremst klarer jeg ikke å fatte hvorfor to foreldre som savner sønnen sin ikke er ute og leter til enhver tid, men fortsatt klarer å gjøre dagligdagse ting (og jeg er ikke engang forelder selv). I tillegg mener jeg det er usannsynlig at det skal eksistere SÅ mange løgner som alle har klart å holde tett om i så mange år. Jeg slet med å henge med mot slutten, og irritasjonen bare vokste.
Terningkast 2.
Dette ble en langdryg historie. Fram og tilbake i tid. Hverdagslige hendelser skildres ned til hver minste detalj. Uttrykk gjentar seg, akkurat ofte nok til at jeg synes det virker litt...lettvint.
Ungjentene "blafrer med øyevippene". Det meste smaker av "salt", osv.
Små og store løgner avdekkes på løpende bånd. De vellykkede familiene er ikke så voldsomt vellykkede likevel. Og småløgnene får de sterkeste vennskapsbånd til å briste.
Minner på sett og vis en del om Flatlands "En moderne familie". Dette ble verken spennende eller særlig interessant.
Jeg var glad når siste side var lest.
En treer får holde.
Spennende var den men mest mot slutten. Jeg syns den ble litt lenge å vente på
Det som var spennende. Og jeg er ikke helt begeistret for slutten. Og hun bruker de samme beskrivelsene ofte og gjentar seg selv.