Bokelskere.no

Man bør aldri tie.

Under en fest ringer Melinda politiet. Noe som ikke faller i god jord, noe hun også merker fra andre lenge etterpå. Ingen vet hvorfor hun ringte til politiet, ikke en gang foreldrene hennes. Hennes nærmeste venn gjennom mange år finner ut at hun har ringt til politiet og dumper henne. Hun har plutselig ingen venner lenger, og har lite kontakt med noen i det hele tatt, da de fleste alltid har sett på henne som rar. For de andre er hun en outsider. Det eneste som får henne til å overleve dagene er kunsttimene selv om de har sine utfordringer også.

Fortellerstemmen når ikke leseren
Dette er en ungdomsbok som inneholder et viktig budskap, men selv slet jeg litt med fortellerstemmen/skrivemåten. Den traff meg ikke helt. Denne Melinda er noe vanskelig å forstå seg på, selv om man skjønner godt hvorfor hun er som hun er. Likte sarkasmen hennes veldig godt. Den er fin, fin. Bortsett fra det var det vanskelig å komme seg innpå hovedkarakteren, noe som også er meningen. Hun opplever noe som gjør at hun stenger alt og alle ute, og lever i sin egen verden. Det eneste hun er opptatt av er å komme seg gjennom dagene og ta seg en blund. Foreldrene hennes blir irriterte da de blir innnkalt til et møte på skolen fordi hennes karakterer synker, men likevel vil hun ikke snakke noe om noe. Det eneste hun bryr seg om gjennom dette skoleåret er kunstprosjektet hvor kunstlæreren hennes gir alle elevene i klassen hvert sitt objekt på en lapp. På lappen står det hva de skal lage kunst om, og fokusere bare på det objektet gjennom resten av skoleåret, og lage kunst av. Objektet hun får er et tre. Hun skal finne sin måte å lage kunst av et tre på. Vil hun lykkes?

En kjent ungdomsbok med et viktig budskap
Dette er en tidløs bok som jeg har sett og hørt om gjennom mange år, men som jeg ikke har lest før nå. Jeg så filmen først for mange år siden. Den var ikke spesielt minneverdig og syntes ikke at hun som spilte hovedrollen, Kristen Stewart (hun med bare et ansiktsuttrykk), passet inn i en slik rolle. Likevel hadde jeg lyst til å lese boka for å se om den var noe bedre, men ventet i flere år før jeg endelig leste den. Jeg er glad for å ha lest den, det er ikke det, fordi den inneholder et viktig budskap, men jeg hadde litt problemer med fortellerstemmen/skrivemåten. Ikke fordi boka er vanskelig å lese. Det er den ikke. Men skrivemåten var på en måte vanskelig å relatere seg til, og det var for stykkevis og oppdelt. Det har jeg ikke helt sansen for.

Det er lett å forstå at Melinda er som hun er; nedstemt, likegyldig, innesluttet og ensom, men i lengden blir hun noe monoton å lese om. Liker sarkasmen hennes veldig godt, og at hun er en som ikke følger strømmen, så selv om hun er monoton å lese om blir man på en måte dratt mot mystikken hennes. Det er bare det at det er ikke så voldsomt mye som skjer. Det er mest om hennes tanker og hvordan hun føler seg. Hvordan hun lever i sin egen verden. Selv om man liker henne, går man litt lei underveis.

Skjønner godt hvorfor Speak er så populær og liker også at den har et viktig budskap, bare synd at utførelsen ikke var noe for meg. Det var selve skrivemåten som ødela litt. Den traff meg ikke, noe som er synd for dette var en bok jeg gjerne ville like. Men etter å ha lest denne boka blir man mer bevisst på hvor viktig det er at man ikke bør holde alt inne og for seg selv, og heller bare si det som det er, uansett hvor vanskelig det er.

Fra min blogg: I Bokhylla