Bokelskere.no

Ny thriller fra Øystein Wiik. Spennende og velskrevet. Som vanlig litt springende i begynnelsen både når det gjelder tid, steder og personer, men Wiik nøster det hele sammen på en elegant måte.
Den eneste innvendingen er at det blir litt for fantasifullt,og derved urealistisk. Tom har vel også utviklet seg til å bli litt vel mye supermann, noe som heller ikke øker realismen, men en spennende eventyrfortelling er det.

Nord-Korea okkuperer Longyearbyen og vil skape frykt ved å fyre av missiler mot mål i Europa. Tom Hartmann ordner opp.

dampende spenning jeg holdt pusten store deler av siste halvdel---og svært tett opp til en mulig virkelighet AY AU AVCH

Øystein Wiik skriver godt, det er spenning og intensitet fra første side. Jeg har ikke problemer med å visualisere hendelsene, noe som til tider er skremmende ekkelt. Jeg måtte gi denne terningkast 5 da historien er som hentet ut av en James Bond film, og Tom Hartmann kan godt legge til siffer til eget navn. Likevel halter det noe, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. En ting er i alle fall sikkert; neste gang bør Wiik sløyfe årstall - det hadde gjort det ekstra spennende og enda mer uhyggelig.

Det er oktober 2016. Fra balkongen til Mikadosuiten på Grand Hotell i Oslo, faller en naken Wilfred Strandli. Møtet med asfalten er brutal. Alt tyder på selvmord, men Cathrine Price tror noe annet.

Tom Hartmann er på dette tidspunktet i Operaen i Linz. På scenen utspiller "Blodsjøen" seg, som er et gjestespill fra Nord-Korea. Stykket er angivelig skrevet av Kim-Il-Sung. Et par seter bortenfor Hartmann sitter "Generalen", som representerer Nord-Koreas regjering. Hartmann venter bare på klarsignalet som vil lede til pågripelse av "Generalen", men noe går galt.

På Svalbard venter studenten fra Nord-Korea, Kang, på et skip. Det er lastet med utstyr til et angivelig fiskemottak, men Kang vet bedre. I løpet av natten vil nemlig befolkningen i Longyearbyen forsvinne.

Spennende, grusom og underholdende.

Sjuende bok om Tom Hartmann.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Likevel kan jeg ikke påstå noe annet enn at det er underholdende midt oppi all galskapen. Sidene blafrer forbi i høyt tempo, og noe av lekenheten og humoren jeg har likt i tidligere bøker er med her også, særlig denne datafyren fra Grand ler jeg godt av, og det er noen ubetalelige scener med stiletthælleiemorderen i et fjøs på Lindeberg. Men actionsekvensene er for mange, for detaljerte, for usannsynlige, for uttværet, slik at helheten oppleves rett og slett litt sidrumpa denne gang.

Øystein Wiik har sin eigen stil, han leikar seg med krimsjangeren, skriv forbløffande lett og ledig - og med tonnevis av snert og sjarm. Enkelte scener er hysteriske og kallar på humring og gapskratt - eller på kvalme og ubehag. Andre deler av boka er så spekka med teknologiske og tekniske detaljar at ein mistar litt fokus.

Dødsrytteren har kjappe sceneskift og perspektivskift, cliffhangers og korte kapittel, noko som gjer boka tempofylt og drivande. Wiik pøser på med krimverkemiddel og krydrar det heile med usannsynlege krumspring og blod og gørr.

Hartmann og Wiik har sjarmert meg nok ein gong, men "heilt overbevist" er eg ikkje. Til det er boka for omfattande - og ho inneheld fleire handlingstrådar som er unødvendige og/eller uavklarte.

Les heile omtalen på bloggen min

Fantastisk spennende, med mye humor, fart og en skremmende aktualitet. Jeg tror dette er Wiiks beste bok om Tom Hartmann.

Wiik har blitt en sprelsk krim forfatter.. Full fart og masse fantasi.. :) Kjempe morsomt.