Viser 1 til 4 av 4 omtaler
Glad i Jon Fosse? Da vil du nyte Pia Edvardsen!
Pia Edvardsen har kommet ut med sin debutroman i Januar 2017. Men først må jeg fortelle om at det var min første ebok! Jeg fikk øye på en melding om vårens debutromaner på Aschehoug forlag. Siden jeg leste meldingen snufsende og hostende i sengen min i Hamburg, måtte jeg finne en annen løsning enn å gå straks til NORLI… Etter å ha lest hele eboka i løpet av to mørke vinterdager, kan jeg rapportere: Ebøker gjør sin plikt, men jeg kan ikke kose meg med dem på samme måte som med ei trykt bok. Dessuten funker ebøker ikke når det gjelder bookcrossing…
Tilbake til det egentlige temaet av blogg innlegget: debutantromanen „Vi var ikke brødre“ av Pia Edvardsen (den trettiårige dattera av Tove Nilsen).
Boka er ganske kort, og historien er fort fortalt: Farmor i Nord-Norge er i ferd med å dø. Jegfortelleren og faren hennes drar nordover for å være ved hennes side og for å ordne ting etterpå. Søstra og mora som er skilt fra faren, følger noen dager senere til begravelsen. De bor i det gamle ensomme huset på fjordkysten hvor faren vokste opp og hvor jegfortelleren og søstra hennes tilbrakte ferien.
De voksne snakker ikke mye med hverandre. På en måte virker det litt som om de to søstrene også er skilt fra hverandre. Søstra og mora blir bare noen dager rundt begravelsen. Det som fyller sidene i romanen er fortellinger om et ensomt hverdagsliv ved sjøen som forsvant for lenge siden, men som jegfortelleren og faren hennes gjennomlever i noen uker. De to fisker og pusler rundt naustet og reparerer litt her og litt der i det gamle huset. Mesteparten av tiden blander jegfortelleren skildringer om naturen med minner om de små grusomhetene mellom to søstre under barndommen.
Skjedde det noe spesielt mellom de to søstrene da de var barn? Eller er der noen familientabuer å bryte når hele familien treffes i nåtiden? Fortier kanskje den eneste naboen Einar som er fra bestefars generasjon, en større hemmelighet? Hvem vet! Leseren erfarer ikke noe om dette ettersom Pia Edvardsen foretrekker å ikke skape spenning på denne måten.
Skulle jeg beskrive leseprosessen med et ord, så ville det være: å vente. Jeg ventet hele tiden at noe uventet skjer, at noe forandrer seg brått. Endelig på slutten mens jeg leste en av de siste setningene, forsto jeg poenget med kontinuiteten:
„Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men er alltid akkurat den samme. Det er bare tida som forandrer seg.“
Med liten innsats kunne romanen bli forkortet til en tett og sterk novelle, dette er mitt syn. Men kanskje er det sånn med debutromaner: De er gjerne litt for lange, de forbruker litt for mange ord for for lite innhold. Likevel konkluderer jeg anmeldelsen min med en dristig sammenligning: Den som er glad i Jon Fosse, vil ganske sikkert nyte det enkle og på samme tid ekspressive språket til Pia Edvardsen.
„Vi var ikke brødre“ er absolutt verdt å lese – ikke minst hvis du er glad i Nord-Norges natur!
Lykke til med litteraturkritikkere, Pia!
*
Anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.
Lettlest og fin. Men skjer det egentlig noe i denne boka?
«Det er sånn jeg husker det, men det er ikke sikkert det er sånn det var. Vi var helt andre mennesker da, i en annen tid og på et annet sted. Vi visste ingenting... Som voksen er man den samme man var som barn. Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men er alltid den samme. Det er bare tida som forandrer seg.»
Sitatene over er fra debutromanen til Pia Edvardsen: Vi var aldri brødre. Utgitt i 2017. Jeg har lest boken på eBokBib. Anmelderne er positive til romanen, de er sitert her hos forlaget Aschehoug.
Fortelleren er nå 30 år. Hun og faren treffes i det gamle sommerhuset nordpå. Farmoren ligger for døden. Til begravelsen kommer den yngste søsteren og moren.
«Moren og faren min hadde vært sammen i nesten ti år da de fikk meg. Seks år seinere fikk de søstera mi. Fem år etter det igjen flytta far ut. Det var ikke mora mi sin skyld at de skilte seg. Det var far som fant en annen og sa det til mora mi. Derfor måtte han flytte ut. Da jeg kom hjem fra skolen, sto far på grusen foran rekkehuset vårt. Først i ettertid fikk jeg vite at det var mora mi som tvang ham til å fortelle det til meg. Søstera mi var for liten til å bli fortalt noe som helst.»
Nåtid og fortid gir oss et innblikk i relasjonene mellom familiemedlemmene i fortid og nåtid. Fra livet de levde i Oslo og fra sommerferiene nordpå. Kun et innblikk, men nok til at vi forstår at det engang var tette bånd mellom søstrene som ikke er der nå. En kontant og ordknapp far. Som de etter skilsmissen kun var sammen med hver torsdag. En mor som i historien er i bakgrunnen. Selv om begge savnet faren, er det den eldste som savnet han mest. Som opplevde den største forandringen:
«Men etter at far flytta ut, fikk jeg ikke gjort de tinga jeg likte. Jeg ville løpe, sykle, svømme. Jeg ville at han skulle ta tida, og at jeg skulle slå nye rekorder. Jeg klarte ikke å sette opp håret i en liten topp midt oppå huet, sånn som både mora mi og søstera mi bestandig har gjort. Jeg greide ikke å gå på den lette måten de går på, med den ene armen svingende langs sida, hele tida. Jeg har aldri klart det. Jeg greier det ikke nå heller.»
Det ligger en sårhet i romanen som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i selv om leseren ikke har en identisk familiehistorie. Jeg likte den. Den ga meg mye å reflektere over – både historien og eget liv. Ingen dramatikk – en stillferdig historie der det meste ikke er fortalt. Der leseren må bruke kraften som jeg viste til i innlegget:
«Leserens meddikteriske kraft» (Jan Kjærstad/Zadie Smith) – «Den underforståtte leser» (Orhan Pamuk/Wolfgang Ise
I innlegget siterer jeg bl a Jan Kjærstad:
«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene dine voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det som oftest leserens meddikteriske kraft. «
Eg las ei novelle av Edvardsen i Signaler trur eg det var og tenkte at ho blir nok bra etterkvart. Her er debutromanen, ei stillferdig skildring av ei jente og forholdet hennar til søstra og faren, mora er meir i bakgrunnen. Boka står i fare for å bli vel stilleståande innimellom, men reddar seg ved friskt språk på radikalt bokmål ( klæra..!) og kjærleik til natur og folk.
Sist sett
