Bokelskere.no

Sterk, godt skriven og hjarteskjerande innsiderapport om korleis det kan vere å ha anoreksi, og om livet som innlagt på psykiatrisk sjukehus på godt og vondt. Ingeborg Senneset skriv godt, sterkt og viktig. Boka er ei av dei som burde vere obligatorisk lesnad for dei som jobbar i helsevesenet, men også vi andre som på ulike måtar jobbar med menneske har noko å lære her. Å ha hjartet med seg på jobb og prøve å sjå og verkeleg lytte til mennesket framfor deg kan vere stikkord. Tusen takk, Ingeborg Senneset, for at du skreiv denne!

Var litt usikker på hvordan jeg skulle kategorisere boken, er det en biografi? Handler den om psykologi? Beskriver den sykdommen Anoreksia? I realiteten er det litt av alt, på mange måter minner boken meg mest om "Godt nok for de svina" i sjanger, men boken er helt anderledes.

Der jeg opplevde Traaseth som slett litteratur, har Anorektisk en sjelvende poetisk tråd gjennom seg. Jeg sier sjelvende, fordi mye av boken er helt konkret - hvor mange armhevinger hun tar etter hun har pusset tennene eksempelvis, men alikevel ligger det mye poesi i boken, vakre stilbilder i ord. I forordet skiver Finn Skårderud: "Spiseforstyrrelsen psykologi er konkretistisk. Det betyr at følelser og forhold blir omsatt til konkrete, fysiske og målbare erfaringer." Det er rart og vakkert å oppleve litteraturen i denne boken - det er som å se en sommerfugl på en søppelfylling. (I parantes bemerket var det også spennende å lese om Skrårderud sine tanker om at sosialiseringen er blitt mer horisontal enn vertikal. Hele boken "Langt fra stammen", handler jo om denn horisontale sosialiseringen, hvordan feks døve barn må finne "sine egne" utenfor familien. Senneset nevner også en del om kulturen: "Boken er skrevet i et kjølig hjørne av en ulmende samtid")

Noe av det som er skrevet er også poetisk i den absurde sjangeren:

"20.mars 2010

Hvis tvangstanker var en vill elefant, ville du
a) Prøve å stoppe den?
b) Hoppe på den og bli med på turen?
c) Ta et steg til siden og la den passere?

Tygger litt på den mens jeg blir løpt ned."

En annen likhet mellom Traaseth og Senneset er at jeg opplever at de ønsker å skrive for å hjelpe andre, de ønsker å vise sitt indre rom for at andre skal få innsikt. Senneset skriver fint om andre og har også innsikten i det "normale" (dårlig formulert, jeg vet)

Det er spesielt en passasje som jeg opplever som veldig beskrivende for tvetydigheten (som også er samfunnsmessig) og som gjør at jeg selv godt kjenner gjenklangen. Jeg var også på litteraturkafe med Senneset (i dialog med Peder Kjøs) og opplevde det som veldig givende og utdypende for den litterære opplevelsen.

"11 april 2010

For hver handling jeg utfører eller lar være å utføre, må jeg spørre meg selv hvem som handler. Hvorfor eller for hvem jeg gjør det. Som det å hvile. Er jeg tung eller tilitsfull? Daff eller dydig? Eller et møte med venner. Sosial når jeg burde være suicidal? Vaske normalt. Heselig eller hensiktsmessig?

Å la være å skade seg selv. Kvalm eller kontrollert? Eller å se en film. Bedagelig eller behersket? Ta bussen. Mislykket eller modig? Sitte og skrive. Giddeløst eller givende? Ikke ta armhevinger. Er jeg en taper eller er jeg tapper? Spise. Er jeg fråtsende eller fornuftig? Gå rolig. Treg eller trassig? Snakke. Selvgod eller selvhevdene? Ikke gå omveier. Plagsomt eller praktisk? Sitte. Lat eller lydig?"