Dette er en bok jeg falt pladask for. Den er steikende godt fortalt, har troverdige og interessante karakterer og en medrivende.

Hovedpersonene i boka er gutten (og senere mannen) Samuel Andresen-Anderson og moren hans Faye. Det oppsiktsvekkende var at da Samuel var 11 år, forlot moren, uten ett ord, ham og faren, Henry. Det var ikke før mange år senere, da Samuel var blitt voksen mann, at han oppsøkte moren sin igjen, og da var hun (med full urett skal det vise seg senere) blitt et hatobjekt for store deler av pressen og opinionen for øvrig.

Omtrent samtidig som moren forsvant, fikk Samuel en ny bestevenn. Det var rikmannssønnen Bishop Fall som nettopp var blitt utvist fra privatskolen han hadde gått på og havnet nå på Samuels skole. De to guttene var svært forskjellige. Mens Samuel heller var en uselvstendig og usikker gutt, var Bishop en modig og til dels småfrekk person. På skolen var han rettvis og støttet de svake mot mobberne. Blant elevene flest var han svært populær, og mange ville nok hatt ham som bestevenn, men fra første stund valgte han Samuel og ingen andre. For 11 åringen var det aller gjeveste at vennen hadde en tvillingsøster, Bethany. Hun var en lovende fiolinist og hans eneste store kjærlighet.

Da vi neste gang hører om Samuel, er han blitt godt voksen. Han er lektor i litteratur ved et college der han bruker mye tid på å krangle med studentene. Hans egentlige drøm er å være forfatter, men han har bare ikke rukket å skrive ferdig noen bok ennå. Derimot har han en kontrakt med redaktør og forlegger Guy Periwinkle som nå vil at Samuels bok skal handle om Faye, moren hans, og fremstille henne i et negativt lys. Faye er nemlig nå blitt en svært om omtalt person og går under navnet pensjonistterroristen”. Det påstås nemlig at hun har kastet stein på den mektige guvernør Parker. (Sannheten er derimot at det var grus og ikke stein hun kastet, og målet var noen helt annen enn guvernøren). Faye er nemlig blitt innhentet av fortiden sin. Helt siden skoletiden har den flinke og pliktoppfyllende jenta dumpet opp i episoder (egentlig misforståelser) der utfallet for hennes del har vært dypt urettferdig. Etter en slik episode i den trangsynte hjembyen, drar hun for å studere i Chicago og havner i et svært radikalt miljø. Hun blir nabo med den pågående aksjonisten Alice. Denne erter på seg politimannen Charles Brown som igjen legger skylden på Faye (som han overhodet ikke kjenner). På samme tid treffer Faye gutten Sebastian som hun blir forelsket i. Men så viser det seg at Sebastian slett ikke er den han gir seg ut for, i virkeligheten spiller han en dobbeltrolle. Etter kort tid som student i Chicago vender den skuffede Faye tilbake til hjembyen der hun gifter seg med ungdomskjæresten Henry. Det er altså disse to som blir foreldrene til hovedpersonen Samuel. Ekteskapet blir ikke særlig lykkelig, og, som tidligere sagt, forlater Faye mann og sønn da Samuel er 11 år.

Nå mange år senere da Faye i egenskap av ”pensjonistterroristen” står foran en rettssak, oppsøker Samuel henne. Saken uroer Faye. Den utnevnte dommeren er nemlig den godeste Charles Brown (politimannen som tidligere hadde et ”horn i siden” til Faye. Under urolighetene i Chicago i 1968 ble han skadd og sitter nå i rullestol. Også dette er han tilbøyelig til å gi Faye skylden for.

Før det kommer så langt som til en rettssak, bestemmer mor og sønn seg for å rømme landet. Ironisk nok går dette greit for Faye, mens Samuel blir stanset på flyplassen og nektet utreise (pga en tidligere forseelse. Faye drar til Nord-Norge (sin fars hjemland). Her forsøker hun å oppspore gården i Hammerfest som faren Frank har fortalt så mye om Virkeligheten, skal det vise seg, har lite til felles med disse fortellingene. Alt det gjeve er mye mindre, og familien, som hun til slutt klarer å oppspore, har slettet navnet til Fridtjof (som faren egentlig het) fra familietreet pga den store skammen han påførte dem. Han forlot nemlig i sin tid kone og barn i Norge, dro til Amerika og giftet seg der på nytt.

Samuel på sin side oppsøker Bethany. Det viser seg at broren Bishop vervet seg til soldat, dro i krigen og ble drept. Da Samuel finner Bethany står hun på terskelen til å gifte seg med mannen Peter. Gamle følelser vekkes til live i både Samuel og bethany. De kunne sikkert fått hverandre men på grunn av et brev Bishop skrev før han dro i krigen, trekker Samuel seg. Men kanskje får han en ny sjanse senere?

På slutten av boka kommer også sannheten om ”pensjonistterroristen” fram. Det var ikke guvernøren som Faye kastet grus mot. Ved siden av ham sto nemlig en annen mann (som ikke er med på avisbildene). Det er Guy Periwinkle (Samuels velgjører i form av redaktør og forlegger). Dette er i virkeligheten samme mann som i studietiden kalte seg Sebastian og som den gang lurte Faye trill rundt.

Dette forsøket på et referat yter neppe boka stor rettferdighet. Men det illustrerer i hvert fall at det er en sterkt handlingsrik bok. Lesningen av de nesten 700 sidene gikk unna i høyt tempo.

God sommerunderholdning, men ingen episk roman

Nathan Hill debuterte med romanen "The Nix" i 2016 ("Nøkken" på norsk - utgitt i 2017). Noe av det som har vært sagt om denne romanen er at den er "en episk beretning om USA i endringens tidsalder", og at dette er en av de mest lovende forfattertalentene i vår tid. Hill har blitt sammenlignet med forfattere som Jonathan Franzen, Donna Tart, John Irving og til og med Charles Dickens. For å si det sånn: Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens, mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager.

Hva er det med amerikanske forfattere som på død og liv skal skrive tykkest mulig bøker? Drømmen om den store amerikanske romanen, har jeg skjønt. Og hva er så det? Jo, det er "en av de mest sagnomsuste betegnelsene en roman kan oppnå", skriver Martine Aurdal i sitt gjesteblogginnlegg på Bokbloggen til NRK. Hun skriver om "The Great Gatsby", selve erketypen på definisjonen, og lurer på om betegnelsen er fortjent. Det vi i alle fall kan forstå med begrepet er at den store amerikanske romanen står som en motsetning til en døgnflue, og det er da nærliggende å tenke seg at begrepet dekkes av "moderne klassiker"-begrepet. Altså en roman som vil bli lest - om og om igjen av fremtidige generasjoner - fordi den forteller noe vesentlig om den tiden den er skrevet i, og det på en slik måte at den i fremtiden vil fortsette å ha stor relevans. I den konteksten tenker jeg at "Nøkken" ikke er en slik roman. Derimot er den både fornøyelig og underholdende. Boka er kåret til årets bok 2016 av flere amerikanske aviser, bl.a. The New York Times.

Hovedpersonen i "Nøkken" er Samuel Andresen-Andersen, som 11 år gammel blir forlatt av moren Faye. Han og faren skjønte det ikke før det var for sent. Moren hadde da umerkelig tatt med seg klær og gjenstander hun åpenbart ønsket å ha med seg inn i sitt nye liv. Det var ingen overganger eller endringer som skulle fortelle at hun i lang tid hadde planlagt å forsvinne ut av deres liv. I begynnelsen savner Samuel moren dypt, inntil likegyldighet overtar. Hun brydde seg ikke nok om ham til å bli, så hvorfor skulle han bry seg om henne?

Samuel har alltid båret i seg en drøm om å bli forfatter, og han klarer også å få finansiert sitt første bokprosjekt - før bokutgivelsen. Han investerer forskuddet i et hus, og siden glemmer han i grunnen hele prosjektet. Inntil forlaget forlanger å få tilbake pengene og det såpass raskt at dette setter Samuel i en umulig situasjon.

Så dukker morens navn opp i nyhetene. Hun har kastet stein etter republikanernes presidentkandidat - en kandidat som til forveksling ligner på Trump ... Det er da 20 år siden hun forsvant. I desperasjon foreslår Samuel overfor forlaget at han kan skrive en utleverende og sensasjonell bok om moren sin. Han tar kontakt med hennes advokat, men møtet med moren blir svært annerledes enn hva han hadde tenkt seg.

Underveis får vi innblikk i Samuels barndom, hans venn Bishop og ungdomsforelskelsen i Bethany, som aldri har gått over. Vi får dessuten innblikk i morens oppvekst, en helt vanlig jente fra Iowa, men som i mediene fremstilles som en kvinne med en heller frynsete fortid. Hvem var hun egentlig? Og hvem var hennes far, han som opprinnelig kom fra Hammerfest og som utvandret til USA? Hva skjuler seg i hans fortid?

Både innledningsvis og underveis presenteres vi for lignelsen om elefanten og de blinde. Det hele blir et symbol på hvor mye vi tror vi har forstått selv når vi bare har sett en liten flik av virkeligheten. Når vi erkjenner dette og erstatter skråsikkerhet med nysgjerrighet, er det håp.

Nathan Hills bok er på nesten 700 sider, og den kunne med fordel ha vært kortet en del ned. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka dersom det ikke hadde vært for at jeg valgte å høre lydboka. Kim Haugen passet perfekt som oppleser til denne boka, både fordi han har den litt småfrekke måten å lese på og fordi hans stemmebruk ga boka akkurat den friskheten den trengte. Boka er for lang, tenkte jeg mange ganger underveis. Hill forklarer og forklarer, som om han ikke tror at vi lesere kan tenke litt selv. Samtidig koste jeg meg mye med boka, som på sitt beste var glitrende (og på sitt dårligste og mest skravlete en smule søvndyssende, for å være helt ærlig). Det vil derfor være å dra det hele altfor langt å kalle denne romanen "et episk storverk". Som inngangsport til meg som leser fungerte imidlertid hypen godt, for dette var nettopp en av grunnene til at jeg liksom ikke kom utenom denne boka. Lydbokutgaven med Kim Haugen som oppleser reddet boka for mitt vedkommende!

Jeg er overbevist om at dette er en bok som kommer til å gå rett hjem hos mange lesere! Uten hypen tror jeg nok at jeg ville ha snakket den mer opp. Med hypen føler jeg derimot at jeg må dra den litt ned. Okke som - dette er en lesverdig bok, som passer godt i sommervarmen! Jeg har selv humret og ledd meg gjennom store deler av den, og det var først mot slutten at jeg kjente på at det hele ble en smule langdrygt. Og det på tross av at mange av temaene forfatteren tar opp, som misbruk av politimyndighet og dommermyndighet, som mobbing barn imellom og kvinners stilling er interessant nok.

Jeg ser frem til å følge Nathan Hill´s forfatterskap! Her er det nemlig potensiale.

Lang beretning fra Amerika, med spenningstopper og gode karakterer - anbefales!

I en forstad til Chicago, bor Samuel med foreldrene. En dag forsvinner Samuels mor. Hun har tatt sine saker og forlatt mann og sin 11 år gamle sønn.
20 år senere blir en republikansk presidentkandidat skadet, da en eldre dame bombarderer ham med småstein. Damen viser seg å være den forsvunne moren til Samuel.
Såvidt Samuel vet, var moren en vanlig jente fra Iowa, som giftet seg med barndomskjæresten. Mediene sier noe helt annet. De beskriver moren som en radikal, prostituert hippie!
Samuel graver i familiehistorien, og der finner han ting som får ham til å se på seg selv, og moren på en helt ny måte.
Veldig god bok med mange lag.