Bokelskere.no

Boka handler om livet til en kvinne, Vibeke. Vi følger henne fra hun er et lite barn og fram til hun er blitt en middelaldrende kvinne. Halvparten av livet sitt har hun da tilbrakt på en psykiatrisk klinikk.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Vibeke vokser opp med sin far som er en dugende tømmermann. Når hun ikke er på skolen, er hun med ham ute i den store skogen bak huset deres. Her hogger faren trær og sager dem til. Han har nemlig fått i oppdrag å bygge bygdas kirke. Det er et svært nært forhold mellom far og datter. Moren er forsvunnet, henne hører vi ingenting om. Men kirkebyggingen går ikke helt etter planen. Det er vanskelig å holde tidsfristene. Så skjer det en ulykke, en av de innleide snekkerne faller ned og den andre slutter i protest. Så er Vibekes far alene om alt. Presten dukker opp. Han har hørt at Vibekes far ikke er blant de troende. En slik mann kan ikke settes til å bygge en kirke, mener han. Faren har tydeligvis en hang til drikking, særlig når livet går ham imot. Noen ganger sniker Vibeke seg til å tømme ut innholdet i flaskene hans. Men etter at både presten og rådmannen har vært hjemme hos dem og gitt faren et ultimatum, er det slutt påmåteholdet. Neste dag er faren vekk, og det skal vise seg at han ikke kommer tilbake.

Vibeke blir sendt til tanten sin, Liv Anette som bor på vestlandet. Det er en ensom, ganske striks kvinne som bor alene på en gård. Her er et landskap helt forskjellig fra det vante. Hele tiden går Vibeke med en følelse i magen om at faren må dukke opp og hente henne. Men det skjer aldri. Det er hele tiden en krppslig avstand mellom Liv Anette og Vibeke. Det virker som om tanten er redd for å slippe noen nær seg. På skolen blir hun kjent med en gutt, Albert. De blir snart venner Han er den eneste vennen hun har. Da tanten blir presentert for Albert, er det tydelig at hun ikke liker at Vibeke omgås en gutt. En tid etter er Vibeke blitt gravid. Tanten forbyr henne å ha noe mer med Albert å gjøre. Vibeke føder ei lita jente, men klarer ikke å bry seg om henne. Det blir tanten som utfører de praktiske oppgavene ved barnestellet.

Noen år senere er Vibeke tilbake i huset i skogen. Hun har med seg sin lille datter, Hildegunn. Tante Liv Anette er død, og Vibekes stor ønske er å komme hjem. Men huset minner henne hele tiden på faren. Hun klarer ikke å slippe tanken på ham. Heller ikke forholdet til datteren er så nært som det burde være. Det virker som om hun er redd for stor nærhet. Også rent praktisk sliter hun. Likevel avviser hun alle som prøver å få kontakt med henne, som prøver å hjelpe henne. Hun vil ikke at Hildegunn skal gå i barnehagen. Men klarer hun å passe datteren skikkelig hjemme? En dag tar Vibeke med seg Hildegunn ut i skogen. Hun vil vise henne kirken og fortelle at den har morfaren bygd. Kirken står der helt ferdig. På en plakett står navnet til byggmesteren. Men det er et annet navn enn farens som står der. Dette kommer som et sjokk på Vibeke. Det var jo faren som hadde gjort det meste arbeidet!

Etter hvert begynner Vibeke å miste mer og mer kontakt med virkeligheten rundt seg. Datteren går for lut og kaldt vann. Folk rundt legger merke til og bekymrer seg og barnevernet koples inn. Alt toppes ved at Vibeke tar seg fram til kirken og setter fyr på den. Neste dag er politiet på døra. Vibeke plasseres på en psykiatrisk klinikk og her blir hun værende. Lille Hildegunn blir overført til faren Albert, ute ved kysten der hun bodde de to første årene. Her får hun en trygg og god oppvekst.

Mange år senere da Hildegunn selv skal bli mor, oppsøker hun Vibeke. Hildegunn får snakke ut om det hun husker, om de lykkelige øyeblikkene fra den tiden, om de gangene da mora var helt nær og rørte ved henne. Det blir flere besøk i fremtiden mellom mor og datter, og nå gir Vibeke datteren sin det eneste hun har å gi – nøkkelen til huset i skogen.

Vond handling. Alt må leses mellom linjene. Det blir kjedelig. Skummer meg gjennom

Dette er noe av det tristeste jeg har lest, og jeg bare må skrive en omtale for å få det litt ut av systemet. Denne omtalen røper ganske mye, så hvis du skal lese boka er det sikkert best å la være å lese videre!

Vibeke vokser opp med pappaen sin. Han er tømrer på et lite sted, han har det vanskelig med arbeidsforhold og alkoholforbruk, men han virker som en god omsorgperson. Likevel er det noe som skurrer. Vibeke er redd for skyggene som kommer om natten. Jeg som leser klarer ikke helt å få tak i hva det er med Vibeke, eller hva som ligger bak frykten hennes.

Faren stikker av, og Vibeke må bo hos en ugift tante som viser lite nærhet og omsorg. Hun blir forelsket og blir gravid som 16-åring, men klarer ikke fysisk nærhet til barnet. Det blir tanten som tar seg av barnet i begynnelsen. Når tanten dør flytter Vibeke og datteren Hildegunn på 2 år tilbake til huset i skogen. Kommunen prøver å hjelpe, men Vibeke vil klare alt selv. Hun er glad i barnet sitt, men det er helt grusomt hjerteskjærende hvordan hun avviser all nærhet. Det er helt åpenlyst at dette ikke går bra.

Jeg ble liggende til langt på natt for å lese ferdig boken, og det er noe av det tristeste jeg har lest i mitt liv. Kanskje var det et lite lysglimt på slutten, men jeg kommer alltid til å tenke på denne boken med en klump i halsen. Spesielt en scene gjorde inntrykk.

"Og eg seig saman i gangen og ville bare at han skulle være her. Ville bare reise tilbake til den tida eg var lita og kunne gå hand i hand med far gjennom skogen. Mamma. Eg høyrde ei tynn stemme. Forsiktig lyd som nærma seg. Mamma. Der kom ho, jenta mi, vesle Hildegunn. Ho skalv over heile kroppen, og ho kom gåande mot meg i bare ein liten body. Ho var ikkje heilt stø, men der kom ho, og eg var redd for at ho ville eg skulle halde rundt henne. Gå inn? Spurde Hildegunn. Gå inn? Gjentok ho. Eg sat på golvet og klarte ikkje reise meg. Det er skuggar der inne, sa eg. Det er farleg der inne, sa eg."

(s. 202-203)

Stilen boka er skrevet i gjør det det hele bare mer opprivende, for handlingen er beskrevet ganske kort og rett fram. Selv om det ligger antydninger og symbolikk der også. Men det er på ingen måte utbroderte beskrivelser av den omsorgssvikten som skjer.

Boken var på en måte utrolig bra. Men også helt forferdelig. Det ble for sterkt for meg. Dette blir nok siste gang jeg leser en bok om omsorgssvikt.

En av de beste bøkene jeg har lest i år! For en vakker, sår og vond bok! Jeg leste den med klump i halsen, det er alltid vondt å lese om omsorgssvikt, men så er det liksom noe godt i fortellingen også.

Alt det lyse og alt det mørke, Brynjulf Jung Tjønn
For meg ein heilt ny forfattar, men når nokon nemnte hans namn i same setning som Carl Frode Tiller, lasta eg ned boka.
Ei bok om kjærleik på tross av omsorgssvikt - som går i arv. Vi følger Vibeke i sitt liv med sin far og tante, så dottera Hildegunn sitt liv. Dramatisk, men jordnært og lavmælt.
At nokon ser likheit i Tiller si Skråninga? Tja, kanskje det, men ikkje heilt det nei, men allikevel ei bra bok.

En vond historie om omsorgssvikt i to generasjoner, men skrevet i et vakkert og poetisk nynorsk. Anbefales.

Hildegunn kommer på overraskende besøk til moren, Vibeke. De har ikke møttes siden Hildegunn ble tatt fra moren som jentunge. Nå er hun både gift og gravid, uten at moren har fått vite noe.
Vibeke lurer på hvorfor Hildegunn plutselig har kommet. Hva vil hun?
Så settes vi tilbake i tid, og får Vibekes historie fortalt, og den er ikke akkurat lystig.
Hva skjedde med Vibeke, og senere Hildegunn?

Nydelig skrevet om vondt tema.