Bokelskere.no

Originalt skrevet av Stig Aasvik. Handlingen i boka består av ulike monologer som foregår inne i forfatterens hode - samtidig - og flettet i hverandre.

Jeg kjenner meg veldig igjen i forfatterens filosofiske betraktninger, og i bruddstykker av tanker som hopper att og fram. Ett virvar av alt fra dypere eksistensielle funderinger, til hverdagslige banaliteter. Boka handler også om det å henge seg opp i fortida. Hendelser som det egentlig ikke er mulig å gjøre noe med, og som derfor bare burde glemmes, men som popper opp likevel, og kanskje særlig når man møter motgang i livet.

I dette tilfellet handler det om at forfatteren er blitt arbeidsledig og må gå på NAV-kurs. Dette har bragt ham inn i et negativt tankemønster og ransakelse av egen barndom. Kanskje forklaringen for at han har havnet i en slik situasjon ligger i historien? I oppveksten og samspillet med foreldrene? Tittelen henspeiler på forfatterens trøblete forhold til faren, som er født og oppvokst i Lofoten.

Da jeg leste boka føltes det til tider som om jeg var inne i mitt eget hode, og det var ganske strevsomt. Jeg ble rett og slett sliten av å lese, og mye av det skyldes at boka er uten pauser. Verken avsnitt eller kapittelinndelinger. Det går i ett kjør. Og det er nettopp det som er så originalt med boka, og som gjør inntrykk. For det er jo akkurat sånn det er inne i hodet også. En evig tankestrøm, uten pauser, og med stadige avbrytelser og skifte av temaer.

Årsaken til at jeg ikke gir "Lofotveggen" terningkast seks, er at jeg synes avslutningen var litt skuffende og intetsigende. Var dette alt liksom? Men når det er sagt - det er jo egentlig sånn det er med tankestrømmene våre også. Ingen tydelig slutt eller happy ending. Så på den måten kan man si at forfatteren har fått fram et godt sluttpoeng likevel?