Bokelskere.no

Anbefaler alle å høre denne boken som lydbok, lest av Kari Saanum. Hun ga boken en ekstra dimensjon med en fantastisk innlevelse. Boken foregår for det meste fra Liv sitt ståsted og det gir hennes naive syn på alt som skjer rundt henne en vanvittig kontrast til alle handlingene til de voksne. Det tok meg også litt tid å oppdage sannheten om tvillingbroren og hans skjebne. Dette er en bok som setter spor!

Kan en bok være grotesk og uhyggelig på samme tid som den virker både troskyldig og hyggelig? Ja, faktisk! Det er i hvert fall slik denne boka virker på meg. Kanskje er dette inntrykket blitt forsterket gjennom oppleserens stemme. (Jeg valgte lydboka.)

Boka omhandler en familie gjennom tre generasjoner. Fra å være en ganske normal familie, går den over til å bli dysfunksjonell av verste sort. Vi hører om 2. generasjon som bokstavelig talt utrydder seg selv. Men heldigvis ender det med nytt håp i 3. generasjon i skikkelse av jenta Liv som riktignok er fylt med forskrudde forestillinger, men som likevel er helt uskyldig og ser ut til å kunne klare seg i den normale verden.

Så vidt jeg skjønner må boka være et oppgjør med folk som lever helt isolert (her er et snakk om en ellers ubebodd øy). Under slike forhold, når man ikke får noen motstand, kan de rareste ideer utvikle seg.

Jens, faren til Liv, er snekker, men først og fremst er han en samler av verdens mest outrerte sort. Han reiser rundt for å selge det han har laget og vender hjem med desto mye mer skrap. Også unyttige ting han finner ute i naturen bringer Jens med seg. Til slutt går det så vidt at det knapt er plass til å bevege seg inne i det overfylte huset. Det som i hans øyne er plagsomme mennesker, kvitter han seg lett med ved å drepe dem. Jens’ mor som for lengst har rømt huset, kommer på besøk. Sønnen tar livet av henne. Så lar han den døde kvinnen bli sittende i stolen og overvære julefeiringa.

Liv har hatt to søsken. Først en tvillingbror. Han ble som spedbarn funnet livløs på gulvet under senga si. Hendelsen blir senere omtalt som en ulykke. Henne tar faren livet av (med em kniv?) Når det gjelder Liv, melder faren fra til myndighetene at hun har omkommet i en storm. På denne måten slipper jenta å begynne på skolen. Liv som vitne til det som skjer, går rundt og tror at alt er normalt. Noe annet kjenner hun ikke. Da det ikke lenger er plass til henne inne i huset, flytter hun ut i en container. Liv elsker og beundrer faren sin. Det samme gjelder for Livs mor. Men hun reagerer med å vokse seg umåtelig stor og feit. Hele dagen blir hun liggende i senga. Det ender med at Jens ser nødvendigheten av å også kvitte seg med henne. Han bedøver henne med tabletter og drukner henne i et badekar.

Samme dag dukker en fremmedkar opp ved huset. Han ser seg forferdet om og blir oppdaget av Jens som beordrer ham til å bli med og bære et badekar opp på soverommet. I tumultene som oppstår ser mannen sitt snitt til å stikke av. Utenfor huset dukker Liv opp. I samme stund raser hele huset sammen foran øyne på dem. Mannen tar jenta med seg til hovedøya der også en onkel av jenta dukker opp. Slik ser det ut til at boka får en slags «happy ending», tross alt.

En usedvanlig historie om total isolasjon og hvor galskapen til slutt tar helt overhånd. .

Dette er en bok som er sart og rå på samme tid. Betraktninger fra et barn blir humoristisk og gjør det hele enda mer makabert enn en del av innholdet er. Essensen av boken slik jeg forstår den ligger i frykten for å miste, på så mange plan.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Med et stillferdig, malerisk språk, med en nøktern fortellerstil, og med ømhet makter Ane Riel å skape et helt eget univers på den lille øya. Små ord blir til en søppelhaug av gotiske dimensjoner, til grøssende galskap, til grufulle handlinger. Vemmelig og vondt, men også varmt og vakkert.
Ekstra sterkt blir det siden mye av handlingen fortelles gjennom øynene til denne sju år gamle jenta. Ei jente som gir betegnelsen løvetannbarn en helt ny dimensjon.

Denne var merkelig og merkeligere og mørkere ble den gitt. Men jeg klarte ikke å legge den fra meg...!

Harpiks er ikke en krimkrim. En psykologisk thriller vil nok være en mer treffende beskrivelse. Den trekker oss inn i menneskets mørke dype, uten å bli blodig og skummel. Den beskriver så godt mange av de følelsene mange av oss bærer på; redsel for å miste, splittelse og angst. Men den inneholder også kjærlighet, lojalitet og omsorg. Alle følelsene glir inn i og om hverandre. Riel kan kunsten å føre de sammen i en harmoni, som kanskje ikke er perfekt, men som er troverdig.

Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boken. Harpiks dro meg videre, i sitt rolige tempo, fordi den er så godt skrevet, så intens, at jeg måtte lese mer. Hele tiden mer. En fantastisk spennende bok. Grusom og fin. Kjærlig og ondskapsfull. Den er alt på en gang.

For lesere som liker mer psykologiske thrillere enn ren krim anbefaler jeg denne på det sterkeste.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Harpiks

Liv vokser opp på en øy sammen med moren og faren. Det er kun de som bor på øya. Liv tror at alt som skjer på øya er tilnærmet normalt. Moren har vokst seg så stor at hun ikke kommer seg ut av soverommet, faren samler på så mye at det er fullt både ute og inne. I tillegg blir hun vitne til at faren kveler sin egen mor, og melder Liv død til myndighetene, så hun skal slippe å gå på skolen på fastlandet.
Da Liv våger seg inn til landsbyen, og opplever det virkelige livet som folk flest lever, begynner alt å rakne.

Skremmende og samtidig fascinerende å lese om hva total isolasjon kan gjøre med mennesker.