Bokelskere.no

Som vanlig skriver Lemaitre spennende og med en uventet tvist eller to. Hørte boken som lydbok og desverre ble boken skjemt av en særdeles uinspirert oppleser (Anders Ribu). Det hørtes ut som det var det kjedeligste han noengang hadde gjort. Les den som bok selv! Anbefales på det sterkeste!

Glimrende avslutning på trilogien

Franske Pierre Lemaitres tredje og foreløpig siste bok om politimannen Camille Verhoeven er en fremragende skrevet fortelling om hevn, bedrag, forfølgelse og menneskelig desperasjon. I tillegg er dette spenning på høyt nivå. Som i sin forrige bok, «Irène» gjør Pierre Lemaitre et grep mot slutten av historien som snur det meste på hodet, elsker det!

Nå flere år etter at hans kone Irene ble drept, har Camille fått en ny kjæreste. Det er Anne Forrestier. En morgen går hun for å kjøpe gave til ham, et ur der navnet hans skal bli inngravert. Men i gullsmedbutikken, Gallerie Morier, skjer det et ran. Anne er vitne til det som foregår. Hun får se ranerne før de har rukket å maskere seg. Så får hun virkelig gjennomgå. Ribbeina blir knust, ansiktet blir oppskåret på kryss og tvers og tenner blir slått ut. Ingen av skadene er dødelige. Anne havner på sykehus der hun blir lappet sammen så godt det lar seg gjøre. Men på sykehuset rurer også en av ranerne…..

Camille insisterer på å få ansvaret for denne saken. Det skal han ikke ha når en nær forestående er involvert, og derfor er det mye som tyder på at at dette kan bety slutten på ”den lille mannens” politikarriere. På grunnlag av bilder hun får forelagt, peker Anne ut ham som må ha vært hovedmannen ved ranet, en mann ved navn Afné. Som hjelpere har han hatt bosniere. Nå blir en av bosnierne oppsøkt av sjefen der han har søkt dekning hos en elskerinne. Her blir han (og dama hans) drept på mest bestialsk vis.

Anne sier at hun ikke føler seg trygg på sykehuset, til tross for at politiet har installert en vakt utenfor rommet hennes. Til slutt tar Camille henne med seg til et hus på landet som har tilhørt hans mor og som han nå har pusset opp. Mens Camille er i Paris for å skjøtte jobben sin, blir Anne oppsøkt av mannen som jakter på henne. Sannheten går opp for Camille. Dette er broren til Anne, og hele saken er ikke noe annet enn avtalt spill. Dette er ledd i en mye større plan. Saken må ha sammenheng med det tidligere drapet på hans kone, Irène. Den gangen var det en som tystet for å ramme Camille. Det var Maleval, en tidligere politimann i Camilles team. Han var dyktig, men sprengte ofte grenser. Da det begynte å gå utfor med mannen, ble han oppsagt i politiet. Etterpå var det forbryternes rekker han sluttet seg til.

Det Maleval nå er på jakt etter, er hans tidligere sammensvorne, Afné. Sistnevnte har stukket av med hele ransutbyttet. Det må bli Malevals søster Anne som kan få de nødvendige opplysningene ut av Camille. Ganske riktig politiet vet hvor Afné oppholder seg, nemlig hos sin kjæreste. Da Maleval kommer dit, finner han Afné alene. Han skyter ham. Rett etterpå kjenner han en pistol i ryggen. Der står Camille. Han kan fortelle at Afnés søster har reist sin vei med ransutbyttet. Like etter høres politisirener. Louis kommer inn for å arrestere Maleval. Camille tar avskjed med Louis. Selv må han hjem for å skrive oppsigelsen fra politiet.

Det store ved denne boka er at handlinga flere ganger snur seg til leserens store overraskelse. Men samtidig kan det til tider være vanskelig å henge med i svingene. En jeg-person dukker opp ved flere anledninger. Hvem er dette? Først på slutten ble jeg helt sikker på at denne personen var Maleval.

Denne boken må være skrevet som et bidrag i konkurransen "Minst troverdige plot noen gang".

Dessuten: Les om igjen første kapittel etter at du har lest slutten.

Her er min anmeldelse av "Camille" (ekstern lenke)

Utdrag av omtale på bloggen min:
Pierre Lemaitre forfører. Det er en klaustrofobisk spenning gjennom hele boka. Med sitt vakre, stilsikre og levende språk får han meg med, betingelsesløst. Og, som i de to foregående bøkene, er det et finurlig vendepunkt, en overraskelse der det hele plutselig blir snudd opp ned.

Dette er den tredje og (foreløpig?) siste boka i serien om den stutte etterforskeren Camille Verhæven, som denne gongen opplever at hans nye kjærast, Anne Forestier, snubler uforvarande over eit par forbrytarar rett før dei skal utføre eit væpna ran av ein gullsmedforretning. Ho blir stygt mishandla, men overlever som ved eit mirakel. Camille forlanger å få ta saka, og set karriæren sin på spel for å få løyst den før ransmannen kjem tilbake for å ta livet av Anne.

Som alltid i bøkene om Camille er ikkje ting heilt det dei kan sjå ut som til å begynne med. Der det grepet i Irene kom til syne som ein ordentlig overraskelse, og i Alex heldt lesaren i ande gjennom heile boka, kjem det her til syne heilt mot slutten. Og då har historien gått på tomgang såpass lenge at eg hadde begynt å kjede meg, så det var ikkje på langt nær den forløysinga det sikkert var meint som.

Dette er ingen dårlig krimroman, plottet er kløktig uttenkt og forfattaren evner å halde lesaren i uvissa om løysinga på mysteriet til det blir avslørt mot slutten. Det er eit stort MEN - når plottet endelig begynner å bevege seg, har det i stor grad stått stille sidan begynnelsen av romanen. Politiet har ikkje komme nokon vei, og forbrytaren har ikkje gjort stort heller.

Kort sagt: "Camille" er ikkje direkte dårlig, men eg kjeda meg og såg fram til eg vart ferdig med den. Terningkast tre.