Bokelskere.no

En kjærlighetshistorie spunnet rundt Edvard Munch og hans malerier

Munch var ikke noe særlig til å småprate. Han var enten taus
eller lot tankene velte frem i en endeløs strøm, som om han
hadde samlet dem opp over tid. Denne flommen av tanker var
som en åndelig blødning, en katarsis det var umulig a ta del i .
Det eneste jeg kunne gjøre, var å lytte.
«Den er ikke ferdig ennå», sa han og rakte meg skissen. «Men
jeg maler heller tusen gode uferdige malerier en ett fullført som
ikke er bra. Tenker ikke du det samme? Det er så mange kunstnere
for tiden som mener at et bilde ikke er ferdig før de har
fylt inn så mange detaljer som overhodet mulig, og alt sammen
er pent og blankt, dekket av en sauselignende brun glasur. Men
ett penselstrøk kan anses som et fullført kunstverk hvis det er
utført med følelse. Flere detaljer, som blir tilført for å gjøre noe
mer realistisk, gjør bare bildet til noe falskt. Hva kan være mer
ekte enn en følelse? Det finnes da ikke noe mer realistisk enn
det?»
Den lave stemmen hans ble opphisset og lidenskapelig mens
han snakket, og han beveget hendene som om han make, selv
om han verken hadde pensel eller lerret, bare visjonene inni hodet sitt.
«En må male sanne observasjoner — de sanne følelsene i det
som blir malt. Du ser ting med ulikt blikk på ulike tidspunkter
— ting er forskjellige om morgenen og om kvelden. Måten du
ser på, er vel også avhengig av sinnsstemningen din?»
Jeg visste at spørsmålene ikke var rettet mot meg, men mot
ham selv, så jeg sluttet å lete etter svar, og lyttet i stedet bare til
tankerekken hans.
«Sinnsstemninger forandrer seg. Tanker forandrer seg.
Livet utenfor og det indre liv henger sammen. Den ytre verden
forandrer seg i tråd med følelsene i vårt indre. Det er dette jeg
må formidle. Slik Dostojevskij trenger inn i sjelens rike gjennom
ordene sine, må jeg trenge inn i det samme riket gjennom
kunsten min.»

Sitatet over er fra romanen The Strawberry Girl som på norsk har fått tittelen Malerens muse. Forfatteren Lisa Strømme er britisk og har bodd i Norge i 17 år. Malerens muse er hennes debutroman.

Her i radioprogrammet Kulturreportasjen på NRK fra 7. mai, forteller forfatteren bl a hva som inspirerte henne til skrive romanen. Det kan man også lese i romanens etterord. Romanen er solgt til 13 land.

Historien i Malerens muse er en blanding av fiksjon og fakta. Handlingen foregår en sommer i Åsgårdstrand i 1893. Hovedpersonen er fattigjenta Johanne som blir den del av et kjærlighetsdrama der maleren Edvard Munch er involvert. Om sommeren kommer både kunstnere og overklassen til stedet. En av de som leier hus i Åsgårdstrand er maleren Hans Heyerdahl. I romanen er Johanne «Jordbærpiken» som han malte i 1886:

«Om vinteren, når det ikke var noen gjester, så hun meg slik jeg hadde vært den gangen: ti år gammel, enkel og til nytte. Men som sekstenåring begynte det å bli vanskelig å være Jordbærpiken. Merkelappen hadde erstattet meg, gjemt meg helt. Fra det øyeblikket Maleriet var ferdig og ble utstilt på Grand Hotell slik at alle gjestene fra Kristiania kunne beundre det, stivnet tittelen min som lakk. Som barn bar jeg merkelappen med påtvunget stolthet. Nå bar den meg, men fernissen hadde begynt å krakelere og flasse av som gammel maling.
Mor lå på knærne ved komfyren og skylte vaskefilla i bøtta som om hun badet et lite barn. Da hun så meg, vred hun den opp med en heftig bevegelse, som om den hadde prøvd å si henne imot.
«Få opp farten, Johanne», sa hun skarpt. «Hvorfor somler du sånn når det er så mye å gjøre? For himmelens skyld, sommersesongen starter nå! Familien Heyerdahl kommer i ettermiddag.»

Maleren Heyerdahl skal leie huset til Johanne og familien, og selv skal de flytte inn i en fiskehytte for sommeren. Moren til Johanne er besatt av rengjøring og styrer Johanne med jernhånd. Den største trusselen moren ser er Edvard Munch:

«Og ikke heng rundt huset til den andre maleren. Den syndige mannen. Fru Jørgensen sa at han kom i går kveld. Han har kommet tilbake med ondskapen sin. Den mannen er ikke helt god», fortsatte hun mens hun slo fingeren mot tinningen. «Ikke som vår herr Heyerdahl. Ikke god i hodet. Bare gå rett forbi huset hans. Ikke se inn i hagen engang. Du vet at han lar de redselsfulle bildene sine stå ute for å tørke. Syndige, det er det de er. Han viser frem sin moralske fordervelse i all offentlighet, som om han er stolt av den. Sørg for å holde blikket vendt mot bakken, Johanne Lien. Tenk på familiens gode navn og rykte. Nå går du og finner bær til familien Heyerdahl.»

Det moren ikke vet, er at Johanne har vært i samtale med Munch, og han har sett talentet henne i noen skisser hun har laget. Han har gitt henne Goethes Fargelære. Moren har i samarbeid med sin venninne Fru Berg bestemt at Johanne skal begynne å jobbe som hushjelp hos admiral Ihlen og hans familie i Borre, der også Fru Berg jobber. En av døtrene til admiralen er Regine eller Tullik som hun kalles. Johanne og Tullik blir venner. Hun får med seg Johanne til Åsgårdstrand for å komme i kontakt med Munch – her er fra det første møtet:

«Dette er frøken Ihlen», sa jeg, for å komme ham til unnsetning. «Hun tilbringer sommeren i Borre. Jeg jobber som hushjelp for familien. Mor skaffet meg jobben. Det var derfor jeg ikke kunne komme til deg for å male. Jeg beklager. Tullik, dette er Munch.»
Han holdt ut hånden, og Tullik tok fornøyd imot den.
«Det er meg en stor glede å hilse på deg, herr Munch», sa hun. Hun la hodet på skakke og smilte et søtt, skøyeraktig smil.
Så sa hun noe særdeles overraskende. «Jeg tror du kjenner søsteren min, Milly.»
Munch gransket veien foran seg som om han lette etter et svar.
«Ja», mumlet han til slutt. «Fru Thaulow og jeg kjente hverandre for noen år siden.»
«Hun heter fru Bergh nå», sa Tullik.
«Selvfølgelig, jeg har hørt det.»
«Vi var på vei opp for a hilse på herr Heyerdahl», sa jeg, og la merke til at hånden til Munch skalv.
«Hans har fienden på besøk. Jeg måtte komme meg vekk», sa han.
Tullik lo den smittende latteren sin.
«Fienden? Du sikter vel ikke tilfeldigvis til alle de kjedelige gjestene fra Kristiania?»
Munchs øyne lyste opp da hun forsto referansen.
«Kjedelige og selvhøytidelige», sa han.
«Selvopptatte og intetsigende», sa Tullik. «Kjedsomheten driver meg tidvis til vanvidd.»
Munch tok et trekk av sigaretten og så på henne som om hun var en gjenstand utstilt på et museum. Denne skapningen med det flammende røde håret gjorde ham forvirret, som om hun var et mytisk vesen, som en havfrue eller nymfe.»

Tullik blir besatt av Munch, og Johanne vikles inn i et kjærlighetsdrama mellom Tullik og Munch. Lisa Strømme har også med denne romanen diktet opp sin egen versjon av maleriet Skrik. Johannes rolle blir å hjelpe til at affæren holdes skjult og det ved hjelp av løgner og fortielser. Det er særlig viktig fordi søsteren til Tullik, Milly, tidligere har hatt en kjærlighetshistorie med Munch. Samtidig er Johanne på vei ut i voksenverden.

Både Johanne og Tullik er frustrert over de strenge rammene som samfunnet setter for livet deres selv om de kommer fra ulike samfunnslag. Dette gir romanen en ekstra dimensjon. De lengter begge etter å gi livet det innhold som er viktig for dem – de lengter etter frihet.

Jeg synes Malerens muse var en drivende god fortelling. Selv om jeg var klar over at det meste av handlingen er fiksjon, trekkes jeg inn i handlingen slik at jeg tenker at dette er virkelighet når jeg leser. Jeg får lyst til å lese mer om Munch selv om jeg har lest flere bøker om han tidligere, bl. a denne som jeg har kjøpt og skrev om i juli 2015:

Biografi: Edvard Munch - Nærbilde av et geni - av Rolf E. Stenersen
Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra