Bokelskere.no

Boken er veldig lettlest, med svært korte kapittel. Forsåvidt et bra og spennende plot, men også mange klisjeer. Midt på treet krim,!

Dukkehuset var overraskende spennende og jeg likte også hovedpersonen, Helen Grace. Det var flere referanser til de tidligere bøkene og jeg angrer nå på at jeg leste kritikkene og hoppet rett på bok tre.

Ikke helt den krimen jeg skulle ønske at den var. Her er min anmeldelse av Dukkehuset. Link til min bokblogg.

Ikke noe som skiller seg ut, dessverre ...

I 2014 leste jeg en annen bok av M.J. Arlidge og det var Elle melle. Den likte jeg ikke noe særlig fordi den var nærmest en blåkopi av filmen Saw. Plottet var i alle fall snarlik Saws tankegang og fremgangsmåte.

En kvinne er kidnappet og befinner seg i en kjeller et eller annet sted. Hvor er hun, hvem har kidnappet henne, og hvorfor ? Et annet sted blir en annen kvinne funnet drept på en strand som ikke er mye brukt. Kvinnen ble aldri meldt savnet. Har den kvinnen og Ruby, (kvinnen som er fanget i kjelleren), noe til felles? Vil hun bli utsatt for samme skjebne? Er det en seriemorder som leker med henne?

Ikke den beste boka med kidnapping som tema i fiksjonsverdenen
Jeg liker bøker hvor kidnapping er i fokus, også i TV - serier og filmer. Det er spennende og man undrer på om offeret kommer til å overleve eller ikke. Den beste kidnappingsboka jeg har lest er Intensity av Dean Koontz. Kidnappingshandlingen i den boka var virkelig spennende og kidnapperen var en så sterk og original karakter at man bare måtte lese videre, så den boka leste jeg ferdig veldig fort, husker jeg. Innholdet levde virkelig opp til tittelen. Det er sjeldent man kommer over virkelig intense bøker, men det hender seg en sjeldent gang. Intensity er ikke min favorittbok, for det er Pet Sematary av Stephen King (tittelen på den boka er stavet feil med vilje, og man må lese den for å skjønne hvorfor), men den boka handler om noe helt annet.

Dukkehuset av M.J. Arlidge var dessverre ikke intens, men snarere det motsatte. Alle bøker trenger ikke å ha fart og spenning fra begynnelse til slutt. Det skader ikke med saktegående innhold av og til heller. Men når både handlingen er uengasjerende og fleste av karakterene er lite interessante, så er det ikke mye igjen i en bok som setter igjen inntrykk. Mange kidnappingssaker i litteratur og på skjerm er ganske vanlige, men likevel er det noe som gjør at enkelte kidnappingssaker blir mer spennende enn andre. Det spørs litt hvor de gjør av offeret i mellomtiden og hvor kravstore kidnapperne er og om de viser nåde eller ikke. Og hva er det som gjør at noen bestemmer seg for å kidnappe noen? Er det bare på grunn av penger, eller er det hevn? Mange spørsmål oppstår.

Tøff etterforsker
Dette er tredje bok i Helen Grace serien. Jeg har riktignok ikke lest bok to i serien, men følte ikke at det gjorde noe. Foretrekker å lese serier i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet serien og hva slags serie det er, men når det gjelder ren politikrimserie føler jeg at man ikke faller av lasset om man ikke har lest forrige bok, så lenge forfatteren er god på bakgrunnshistorier. Det går bra så lenge forfatterne beskriver etterforskernes privateliv og jobbplan. At vi får et lite innblikk hva som har skjedd tidligere. På den måten føles det da ikke rotete. Helen Grace er en typisk etterforsker med sine egne indre demoner. Av og til går hun egne veier for å gjøre jobben sin. Jeg har egentlig ikke sansen for kvinnelige etterforskere i bøker eller i TV -serier fordi de har lett for å være tørre og anonyme, uten personlighet. Men Helen Grace er tøff, går egne veier om hun må, og er full av personlighet uten at det blir for mye.

Det er som sagt ofte lett for at kidnappingssaker blir like, men av og til blir det gjort en vri som gjør det ekstra spennende i fiksjonverdenen, men dette ble bare altfor standard. Når både saken og karakterene blir flate (bortsett fra Helen Grace), så er det ikke mye spenning eller noe engasjerende igjen. Da blir det nærmest tvangslesing og som kjent så avbryter jeg aldri bøker. Å lese ferdig denne ble til slutt seigt til tross for at boka ikke er særlig stor.

Ja takk, til mer uhygge
Ellers hadde det ikke skadet med mørkere undertoner og snikende uhygge. Det er lett at stemningen uteblir. At boka foksuerer så hardt på saken at stemningen uteblir. Det hele blir mest forklarende istedet for å føle frykt og uhygge. Det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært enda mørkere fargelagt. Det er ikke ofte man kommer over mørke krimbøker. Mo Hayder og Val McDermid er blant annet gode på det uhyggelige når det gjelder krimsjangeren. De skriver mørkt og dystert i krimbøkene sine samtidig som det virker troverdig. Så M.J. Arlidge kunne godt ha vært mer stemingsfull for det var det mer enn nok plass til. Krimbøker generelt trenger mer uhygge som kryper under huden. Det er ikke bare grøssere sin oppgave, men også krimmens oppgave. Det skal gi inntrykk. Gjerne hjemsøke leseren lenge etterpå med noe guffent. Det går for lenge mellom hver gang.

Det er egentlig ikke mer å si om Dukkehuset. Grei krim på sløve dager, men ikke noe minnerikt og heller ikke krim med dybde. Det er greit med denne type krim en gang i blant. Når man leser krim er det lett å kreve det mørke og dystre. Det fikk jeg ikke her.

Fra min blogg: I Bokhylla