Bokelskere.no

Nok en murstein av Tolstoj som også denne gang evner å holde leseren engasjert gjennom et stort persongalleri og deres hverdagsliv i den russiske høyklassen. Tolstojs evne til å skildre mennesket og dets følelse- og tankeliv er fantastisk og man kan titt og ofte kjenne på at Tolstoj evner å sette ord på ting man selv kjenner seg igjen i, som man selv kanskje ikke har konkretisert.

Lettlest for fin historie, som det er lett å følge med på.

I min ungdom var det Dostojevskij som gjaldt. Jeg vet ikke om jeg oppfattet verden korrekt, men min dragning mot Dostojevskij fikk meg til å ta avstand fra Tolstoj. Han ble ikke lest. Unnskyld Leo Tolstoj. Det var dumt av meg fordi Anna Karenina er en helt enestående oppvisning i fortellingens kunst. Blandingen av det medrivende såpeoperaaktige, presise observasjoner, et glassklart språk og mer subtile overbygninger har jo allerede plassert denne forfatteren i verdenslitteraturens elitedivisjon. Jeg kan bare støtte den vurderingen. En vurdering fra min side som gir mening til utrykket "å sparke inn åpne dører", men bøker må jo oppdages til ulike tider og gleden over å forstå hvorfor en forfatter/bøker har blitt klassikere kommer høyt opp på listen over hva litteratur i det hele tatt kan gi av gleder. I tilfellet Anna Karenina gir det også utsnitt av en menneskehet som i sin dypeste grunn ikke har forandret seg en millimeter siden Tolstojs tid og det er deilig å dykke ned i denne tidløse strømmen. Det viser seg at selv de moderne tilnærminger til slanke kropper er gammelt nytt da grev Vronskij må finne matchvekt til galoppløpet på hesten Fru Fru. Han avsto da fra melmat og søte saker. (Kast deg i veggen Fedon Lindberg.) Det er også lærerikt å se hvordan samfunnet forandrer seg, kvinnenes stilling, de formaliserte rammer ved valg av partner, hvordan løfter bandt og brudd var sosialt uakseptabelt. I våre dager er alle utskiftbare og alternativene et tastetrykk unna på nettet. Mye er vunnet noe er tapt. Jeg har vunnet Tolstoj og det er for alltid.

Denne klassikeren starter med å introdusere leseren for ekteparet Stiva og Dolly,og man blir videre kjent med de to og deres familie og omgangskrets, inkludert Anna Karenina, Kitty, Levin, Vronskij, og mange flere. Vi følger så Russlands sosietet på 1800-tallet, og nøkkelpersonenes drama, svik, bedrag og forelskelser. I en tid da skilsmisse ikke er sosialt akseptabelt og der det viktigste for overklassen er å opprettholde fasaden, byr det på problemer når det oppstår et uventet og ødeleggende kjærlighetsforhold mellom Anna Karenina og Grev Vronskij. Problemet synes å påvirke alle involverte parter, både i negativ og positiv forstand. Vi ser på hvordan ulike kjærlighetsforhold utspilte seg, via lykkelige ekteskap, ulykkelige ekteskap, ungkarer som ikke lenger kan elske fordi deres første kjærlighet døde, kvinner som er alene og ønsker så sterkt et frieri, nyforelskede og forhold med utroskap. I tillegg diskuteres mange eksistensielle spørsmål, som «hvem er jeg» og «eksisterer det virkelig en gud?»

Les mer her, en prosjektblogg der målet er å lese en bok fra hvert land.

Klassiker! Språket er lettlest i den norske oversettelsen, men har stort persongalleri og følger mange tråder.

Eg kan ikkje legge skjul (ei heller for meg sjølv) på at dette var ei bra bok. Den er godt skreven, har ei fengjande historie (som riktig nok ikkje avspeilar bokas lengde i sitt omfang) og har levande karakterar.
Likevel får den ikkje toppkarakter. For meg var handlingane til ein del av karakterane urealistisk og til tider naiv. Men dette kan like mykje være på grunn av min manglande kjennskap til korleis haldningar og tankegang var blandt det Russiske aristokratiet på slutten av attenhundretalet, som på grunn av manglande menneskekunnskap hos forfattaren. Eg velger å tilgje dette, og boka får ein såpass god karakter likevel. Dette fordi den engasjerar med sine gripande skjebner som av og til gjer meg sint, av og til får meg til å fnyse hånlig, og av og til får meg til å knise av forgangne aristokratiske skikkar.

Verdt å lese? Ja.

Jeg skjønte på forhånd at dette kom til å bli en fantastisk bok. Rett og slett fordi at klassikere blir klassikere av en grunn. Klassikere er så lett å blande sammen med hva som er populært her og nå. Jeg vet ikke, men jeg har en mistanke om at det er like mange på bokelskere som har lest "Alkymisten" som "Anna Karenina", og populære bøker er som alle andre bøker: Noen gode, noen dårlige, noen fantastiske, noen skremmende. Ja, kort sagt: Alt mulig!

Men hva er det som er så fantastisk med boken da? Det er innsikten Tolstoj har i menneskene. Menneskene i boken er like levende, like komplekse for meg som andre jeg kjenner. Det de føler, det de tenker, hvordan de opptrer - magisk! "Anna Karenina" har i tillegg en historie og et voldsomt historisk bakteppe.