Viser 1 til 2 av 2 omtaler
Historien om Leonhard Seppala er et skikkelig eventyr om gullgraving, Alaska og heltemodig innsats i serumløpet, som er inspirasjonen til dagens Iditarod. Disney har laget flere filmer basert på Seppala og hundene hans.
Hundekjøring og Seppalas gode hundehold var det som trakk meg til boka, men jeg ble like oppslukt av det historiske bakteppet. Gullgraving, utvandring til Alaska, Seppalas kvenske opphav og levekårene i Nord-Norge, hvor han kom fra.
Boka er spennende og interessant. Noen ganger skulle jeg ønske at vi kom litt nærmere Sepp, hvem han var som menneske, hans tanker, følelser og drømmer. Men forfatteren baserer seg på en rekke historiske kilder og hun forteller ikke bare historien slik Seppala så den, hun gir også stemme til tiden og menneskene rundt han. Og kanskje er det så nært vi kan komme, og samtidig bevare nøyaktigheten i en historisk skildring.
Boken Sepp En biografi om Leonhard Seppala skrevet av Nina Kristin Nilsen, var helt ukjent for meg før jeg så den utstilt på biblioteket på en hylle over nye biografier. Biografien ble utgitt i 2017. Jeg hadde hørt om Leonhard Seppala før jeg leste boken, og det må ha vært ved se filmen som finnes på NRK.no: Balto – helten fra Alaska. Det er filmen om det som på Wikipedia kalles Serumløpet til Nome.
Cappelen Damm som har gitt ut boken omtaler den slik:
«Historien om en av de mest spennende skjebner i norsk utvandringshistorie. Leonhard Seppala utvandret fra Nord-Troms til USA i 1900 under gullrushet i Alaska. Boken forteller om denne tiden, om gullgravere, immigranter og polarliv på en måte som tar pusten fra leseren. Men Seppalas enorme berømmelse (i sin tid en av Amerikas best kjente personer) kom ikke fra gullgraving, men fra hundekjøring.»
Fra forfatterens forord:
«Historien om norskamerikaneren Leonhard Seppala (1877-1967) forener norsk polar- og utvandrerhistorie. Han reiste fra Norge i 1900 for å være med på gullrushet i Alaska, ble hundekjører takket være Roald Amundsens avlyste nordpolplaner, og huskes ennå for serumsstafetten i 1925, da livsviktig medisin ble hastet med hundespann tvers over Alaska til difterirammede barn i Nome. Og fordi man ikke kan styre sitt eget ettermæle, er minnet hans fortsatt knyttet til hunden Balto.»
Leonhard Seppala vokste opp i Skjervøy i Troms. Han var av kvensk avstamming. I 1897 reiste han til Kristiania med en ønske om å bli damskipmaskinist. Men ingen ville ansette en ukjent læregutt fra Nord-Norge og drømmen svant bittert hen. Han tok seg jobb hos en smed i Vika. Men der ble han holdt nede av byguttene som hermet etter dialekten hans, han ble mobbet fordi han var liten av vekst og de sa at han stinket fisk.
I 1899 treffer Leonhard på gullmillionæren Jafet Lindeberg som er på besøk i hjembygda. Jafet og Leonhard jobbet sammen på linefiske på Finnmarka. Jafet tilbyr Leonhard jobb hos seg i Alaska og forskutterer reisepengene på trehundre dollar. Leonhard reiser til Alaska i 1900, men er nær ved å avslutte arbeidsforholdet. Han er vant med å jobbe hardt på vinterfiske og i farens grovsmie. Men arbeidet han må utføre i Nome anser han som ren slavedrift. Jafet tilbyr han andre arbeidsoppgaver, og Leonhard blir i Nome. Selv om han ikke blir rik på gullgraving, gir Alaska han de muligheter han neppe ville fått i Norge. Det er fortellingen om den seige og viljesterke Leonhard Seppala og hans liv frem til han dør i 1967 boken til Nina Kristin Nilsen handler om. Interessant historie å lese om og epilogen ble en fin avslutning på boken.
Seppala mente at hunden Balto fikk ufortjent oppmerksomhet etter serum-stafetten, til og med en statue i Central Park i New York. Det var hans lederhund Togo som burde fått den hederen. Det kan man også lese om her på siden til Seppala-løpet: Beretningen om Leonhard Seppala og lederhunden Togo
Sist sett
