Bokelskere.no

Ærlig og gjennkjenbart om familie i oppløsning. Kjapt og beskrivende språk.

En uvanlig bok. Den er satt sammen av korte tekster/kapitler, noen 1-2 sider, andre bare et par linjer. Det er få personer med i handlingen, og bare to av dem har navn, Karen og Anna.

Karen er en ung kvinne. Hun møter ham hun tror skal bli mannen i hennes liv. I begynnelsen blomstrer forelskelsen. De får barn sammen, en datter, Anna. De føler seg som en lykkelig familie. Den første tiden har de overskudd til alt. Men så begynner noe misnøye å melde seg. Kanskje er den knyttet til arbeidsfordelingen i hjemmet. Misnøyen går over til irritasjon og til høylydte krangler. Det er Karen som tar avgjørelsen om at Anna ikke må få vokse opp i en slik atmosfære. Hun vil skilles, mannen hennes virker mer usikker. De er innom familievernkontor og får framforhandlet en samværsavtale. Hanna skal i starten ha lille Anna hos seg, men så gradvis skal barnet tilbringe flere og flere dager hjemme hos faren, slik at de til slutt ender opp med delt omsorg. Ordningen ser ut til å gå smertefritt. Likevel støter Karen stadig på motforestillinger. Hun spør seg hvordan omgivelsene ser på henne. Hun er livredd for ikke å være en god mor. Hun vil være den viktigste personen i datterens liv. Og hvordan er det egentlig med morsrollen? Kan hun kalle seg mor også de ukene da Anna bor hos faren? Hun går så opp i dette at hun ikke prøver å utnytte ”friukene” til å dekke egne behov. Derimot kan hun ikke la være å fritte ut Anna for å høre om det er like bra å være hos faren som hos henne.

Karen selv er skilsmissebarn. Som voksen har hun nå et anstrengt forhold til sin mor. Mormoren derimot har hun tydeligvis vært mer knyttet til-

Når man har lest denne boka, sitter man igjen med en følelse av at den behandler et problem som her ikke later til å være noe problem. Det er kanskje heller Karen selv som er problemet. Man kan lure på om hun ender opp med å bli like sytende og selvopptatt som hennes egen mor har blitt.

En Rolig og sakte bok, liker jeg å kalle denne type bøker. Bøker med handling som ikke spinner av sted i rasende fart, bøker som ikke handler om å skape spenninga men følelser. For her er det følelsene som står i fokus. Følelsene til en mor som går gjennom en skilsmisse. En rolig og sakte bok som får en til å tenke og føle seg gjennom et bredt spekter i løpet av sine 200 små sider. Slike bøker er herlige å lese og sjeldne å komme over. Samtidig kjenner jeg at de 200 + sidene var akkurat passeleg dose, for igjen - et klart og tydelig plott, en utvikling av hebdelser - det mangler og kan bli litt vel tamt i lengden. Som en bok jeg leser mellom to lengre krimbøker fungerer den derimot utmerket og gir meg akkurat den avkoplingen jeg trengte. Dette er en bok jeg kan tenke meg å lese om igjen ved en senere anledning, tror nemlig en vil kunne oppleve boka på ulike vis avhengig av hvordan en selv har det òg hvordan en egens livssituasjon er. Liker forresten også veldig godt måten boka er satt opp på - meget korte kapitler på alt fra 1 linje til halvannen side. Altså er det mulig å lese bare litt av gangen fremfor å lese fra perm til perm. En slik bok en kan plukke opp på tog eller buss til og fra jobb, F. Eks, uten å liste tråden. Og. Språket er FANTASTISK. Her finnes mange gullkorn og boka mi har fått seg en god del eselører.

En nydelig bok om skilsmisse og tap, barnefordeling og morsrollen.
Mer på bloggen min Betraktninger

Absolutt en lesverdig bok, sjøl om den ikke nådde helt opp for min del. Det er korte kapitler og sånn sett fort gjort. Mye snedig språk og metaforer. Trodde den skulle handle veldig mye om å mene at mor er den beste for barnet, men var egentlig litt annerledes enn forventet. Mye om smerten ved å ikke være sammen med barnet hele tida, men også om følelsen av mislykkethet ved å bli skilt. Skidringene av forholdet til hovedpersonens egen mor bidrar til å forklare hennes egen smerte. Ble kanskje litt for irritert når jeg leste til å bli helt tatt av boka, men den har absolutt mange gode sider og poenger og viktige betraktninger.

Annerledes bok. Korte kapitler. Vondt om skilsmisse.

Et typisk samlivsbrudd: Halvparten går til deg, halvparten til meg. Og så var det barna. Halve tiden hos deg, halve tiden hos meg.
Enkelt.
Eller?
I Vær snill med dyrene, Brageprisvinneren 2016, og uten tvil Isakstuens store gjennombrudd, er det ikke bare de såre følelsene et samlivsbrudd fører med seg som driver handlingene fram. Det er mer enn det. Nemlig den uutholdelige følelsen av å måtte konkurrere om barnas gunst og kjærlighet, vi er mor og far annenhver uke. Hva er vi i mellomtiden?
En hjerteskjærende og opprivende roman, der korte episodiske kapitler fører oss videre fra scene til scene, liksom lysglimt fra hukommelsen.

Traurig hverdagsliv er egentlig ikke min cup of tea, men akkurat denne fremstillingen av en mor som sliter med å ha "forlatt" sitt barn likte jeg veldig godt. Som en fantasyentusiast kan jeg fort bli irritert av for mye hverdagssyting, men det ble jeg ikke i denne gangen.

En familie på tre. Mor, far og barn. De er i oppløsning. Klarte ikke samlivet lenger. I hvert fall klarte ikke Karen det. Da blir det mekling, fordeling, delt omsorg for et lite barn.
Det blir tidlig klart at det er opprivende å kun ha tilgang til barnet sitt annenhver uke.

Godt språk og aktuelle problemstillinger, men noe uforløst for min del.

Fantastisk god bok! Knapt, men drivande godt språk, eksellent bruk av metaforar, inntil margen rått og tøft om barnefordeling. Ser ho har fått Brageprisen i kveld, fortent.