Viser 1 til 10 av 29 omtaler
Veldig stas med velskreven bok med mye fokus på forhold mellom voksne søsken.
Fascinerende bruk av rytme og gjentagelser i boka. Teksten har mye musikalitet, i alle fall når den blir lest av forfatteren.
De filosofiske intermessoene klarte jeg ikke helt kontekstualisere.
Hørte denne på lydbok. Nok ikke helt min kopp med te, men sier som Hjorth selv «Når man kommer langt nok ut i en roman lurer man på hvordan det går selv om det ikke er spesielt spennende». Ble jo undrende på historien. Savnet litt følelsen av hvem personene i boka egentlig er, noe mer følelse av hvem de er for utenom enkelte (usjarmerende) personlighetstrekk. Historien i seg selv er viktig og tar opp ulike aspekter som er veldig interessant å høre om. Skrivestilen er mye gjentagende, repetitiv, som veksler mellom å være et effektfullt virkemiddel og litt slitsomt. Fin å ha på øret når man driver med andre ting og ikke er avhengig av dyp konsentrasjon.
Jeg likte ikke stilen, det ble for stakato for meg.Pliottet var ok, men også gjentagelsene, som jeg skjønner er et redskap til å få frem det underliggende, kolliderte med min magefølelse.
samt at jegpersonen ble vel mye av et offer i forhold til det hun så segg selv som
Alså- en skuffelse i forhold til forventningene
Boka starter veldig bra, gripende og fengslende. Språket er oppstykket og gjentagende, men det gjør at historien og følelsene forsterkes. Midt i boka kjente jeg at det begynte å bli tungt, litt langtrukket og lite framgang. Det løsnet heldigvis etter kort tid og jeg ble igjen svært interessert.
Så naiv som jeg er, har jeg ofte himlet med øynene over familier som lar seg rive istykker over penger og gjenstanser i arveoppgjør. Jeg har sett for meg grådige barn som ikke blir enige om delingen av boet som sloss om sølvtøy og dyre vaser. Også hørte jeg denne lydboka og forstod at slike oppgjør sikkert som oftest bunner i mye annet enn penger.
Som i dette tilfellet, hvor Bergliot har forsøkt å konfrontere familien med overgrep begått mot henne som barn, etterfulgt av mistro og konflikt i familien på 6 og etterhvert ganske mange barnebarn. Interessant og tankevekkende om en hel families håndtering av det som nesten er uhåndterlig og hvordan ting rippes opp igjen når overgriperen dør.
Fint og til tider følelsesladet lest av forfatteren selv.
Må bekjenne at dette er den første boka jeg har lest av V. H.
Grep fatt i den da flere av mine Facebook venner hevdet de absolutt IKKE skulle lese en slik «sladre historie».. Sånt trigger imidlertid meg.
Og takk for det, for dette er en fantastisk bra bok.
Ikke bare er det en medrivende og faktisk ganske spennende historie. Hun har dertil et godt og levende språk, litt sånn som Solstad (på sitt beste) innimellom, halvt fritatt for gjengse grammatiske kjøre regler, men forklarende og presist. Og litt poetisk vakkert.
Boka har jo en grunnfortelling, men spretter litt fram og tilbake i tid, og noen ganger litt til siden. Skjønner at noen finner dette forstyrrende, men jeg opplevde det heller omvendt. Fordypende liksom, som om forfatteren trinn for trinn åpner døra til Bergljot sitt indre, slik at vi etter hvert får en slags forklaring på hva hun sliter med og hvorfor selv ikke den velmenende søsteren lykkes i å skape forsoning mellom «Bergljot» og den øvrige familien.
Vigdis serverer her en uhyre sterk fortelling. Så sterk og så troverdig fortalt, at det nesten gjør vondt innimellom når Bergljot blottlegger sine innerste tanker og følelser i den opprivende familie-kampen.
Arv og Miljø er en meget god tittel, for det er nettopp dette det handler om.
Arvestriden er sentral og fordeling av hytter både knytter og splitter søsknene, men tjener også som en katalysator for at Bergljot skal opparbeide det mot som kreves for at hun skal stå åpent fram med sin historie og bli trodd. Hennes oppvekst var ikke som de andres, noe vi langsomt får ta del i.
Fortellingen er mye mer enn en beretning om incest og et arveoppgjør. Den berører barns rolle modeller generelt og hvor forskjellig de enkelte i en barneflokk kan oppleve miljøet i det som i utgangspunktet burde være helt likt. Og hvordan dette er med på å forme personlighetene videre i livet. Mange vil nok kjenne igjen større eller mindre elementer fra egen oppvekst, forhold til foreldre og egne søsken eller kanskje et arveoppgjør som ikke tilgodeså alle på en rettferdig måte.
Ofte tenker man, dette skjer bare med meg. Kun i min familie.
Fasadene rundt oss skinner, og beskyttes.
Her er mye å lære faktisk, mye klokskap i en både spennende og realistisk fortelling.
Og det mener jeg, helt uavhengig av om den egentlig er en selvbiografi eller en roman.
Boken ble en skuffelse for meg. Kanskje fordi den er så mye diskutert og allment likt, men også fordi temaet i utgangspunktet intereserte meg. Jeg var ikke forberedt på skrivestilen. Alle gjentagelsene, hoppingen i tid uten avklaring, uanmeldte personer jeg brukte lang tid på å finne ut hvem var og hvilken relasjonen de hadde til Bergljot. Lange, vanskelige ord og lange setninger som gjorde at jeg mistet både pusten, leseflyten og sammenhengen. Denne romanen var full av de litterære virkemidlene jeg ikke er spesielt glad i.
Likevel leste jeg ferdig romanen. Det var et eller annet ved den. Kanskje Bergljots smerte og hennes depresjon og angst, som var så sår, så dyp og så flott forklart. Jeg kunne godt ha sluppet de uendelige repetisjonene, men mange av metaforene og forklaringene var vakre.
Les den. Ikke les den. Lik den. Mislik den. Dette er en bok som kan vippe begge veier. For selv om jeg ikke ble spesielt positivt innstilt til den hadde den noen øyeblikk som traff meg rett i sjela.
For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Arv og miljø
Dette er en intens leseropplevelse. Jeg sleit nesten med å legge fra meg boka - ikke fordi den var så spennende hele veien, det var den ikke, men den indre monologen, strøm-av-bevissthet-metoden og korte kapitler gjorde at det var vanskelig å ikke lese en side til, et avsnitt til, et kapittel til - og plutselig har man lest ut boka man begynte på kvelden før, og må nesten trekke pusten.
Tidvis repetitiv og anmassende - men samtidig er det noe av poenget med boka, det kaoset vi kan ha oppi hodet vårt,og hvordan vi både prøver å forsvare våre egne tanker og løse opp i flokene våre. Bergljot er tidvis en frustrerende karakter som tolker alt i verste mening, samtidig som man skjønner svært godt hvorfor hun føler som hun gjør.
Selve arveoppgjøret er det minst interessante i denne romanen, som først og fremst handler om erkjennelse og å være tro mot seg selv og sin egen historie. Og om det at det er lov å bryte med sin egen familie og velge seg noen andre.
Sist sett
