Bokelskere.no

En tankevekkende god og god bok om rasediskriminering i dagtidens USA. Dessverre fremdeles aktuelt. Ruth er en svart kvinne som har jobbet som fødselssykepleier i 20 år. En dag blir hun anklaget for drap på et spedbarn av en hvit mann, som av "rasehensyn" har nektet henne å ta hånd om barnet hans, noe som sykehusets ledelse godkjenner..... Ruth står derfor i et forferdelig dilemma; gjøre jobben sin, eller ikke å følge sykehusledelsens ordre.....

Selv liker jeg å tro at rasespørsmål er noe som hører fortida til, at det er latterlig å hevde at én rase skal stå over de andre. Men etter å ha lest denne boka, blir jeg minnet på at verden slett ikke har kommet så langt ennå.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen i denne boka er en afroamerikansk sykepleier ved navn Ruth. Hun er enke, mannen hennes som var soldat i Afghanistan, ble drept der 10 år tidligere. Hun har en sønn i tenårene, Edison. Ruth har klare planer for guttens framtid, og han lever helt opp til forventningene. Ruth har i 20 år arbeidet ved en fødselsklinikk. Hun er grei og omgjengelig og skjørter sitt arbeid på utmerket vis.
Handlingen starten en dag da Ruth skal overta etter en annen pleier som er i ferd med å gå av vakt. Et foreldrepar, Turk og Brittany Bauer har nettopp fått en sønn som de vil kalle Davis. Ruth har nettopp tatt hånd om barnet for å bade det etter forskriftene da faren krever å få snakke med sjefen hennes. Marie som er sjefen på avdelingen, får beskjed om at foreldrene ikke vil at barnet deres skal stelles av en afroamerikaner.
Turk Bauer er medlem av en gruppe som proklamerer den hvite rases overherredømme. På den glattbarberte skallen sin har han fått tatovert inn et hakekors. Marie retter seg etter foreldrenes ønske. En klistrelapp der det står: ”Afroamerikansk personell skal ikke ta seg av denne pasienten” blir lagt ves lille Davis Bauers journal.
Neste dag Ruth er på jobb er det hektisk aktivitet. Ruth er blitt bedt om å overta overvåkingen på spedbarnstua da en annen pleier må gå for å assistere ved et keisersnitt. På spedbarnstua ligger Davis som skal overvåkes etter å ha gjennomgått en øliten harmløs operasjon. Plutselig oppdager Ruth at gutten har pustevansker. Hun steller med ham slik hun etter vanlige regler skal gjøre. Men da hun hører skritt nærme seg, trer hun tilbake for hun skulle jo ikke røre dette barnet. Pleiepersonalet som kommer inn på rommet og ser guttens tilstand, slår alarm. I all hast bringes oksygenmaske inn, og Ruth får beskjed om å foreta hjertekompresjoner. Likevel er ikke barnet liv til å redde. Han dør i hendene på pleiepersonalet. Oppstyret har trukket guttens foreldre bort til spedbarnstua, og de lar seg ikke avvise. Full av panikk står de der og retter all anklage mot Ruth.
Det kommer til rettssak der Ruth anklages for å ha forvoldt barnets død. Fra aktoratet side legges det all vekt på at hun ble sint da sjefen hennes tok fra henne oppgavene rundt lille Davis. Derfra er det ikke lang vei til å hevde at hun ble drevet av hevntanker og hat mot det lille barnet. Kennedy er navnet på kvinnen som blir Ruths forsvarer. Hun hører til blant de hvite amerikanerne som benekter rasefordommene. Hun sier at hun ikke bryr seg om andre menneskers hudfarge Under rettssaken vil hun ikke betone rasespørsmålet. Derimot legger hun all vekt på de medisinske kjensgjerningene.
Det viser seg at Davis hadde en diagnose, men fordi han ble født på slutten av uka, ble prøvene ikke analysert i tide. Derfor ble den lille operasjonen mer dramatisk for ham enn for andre spedbarn. Ekspertene er enige om at dette kan ha vært årsaken til dødsfallet, men helt beviselig sikker kan man ikke være. Lenge ser det ut til at rettssaken kommer til å ende i aktoratets favør. Den kompromissløse Ruth er like ved å gi Kennedy sparken fordi denne ikke ser ut til å se saken i det rette lys. Men så plutselig snur forsvareren, og rasespørsmålet kommer opp på bordet. Det resulterer i at Bauerfamilien tabber seg riktig ut. Nye momenter fører også til at juryen etter hvert får et nytt syn på saken, og Ruth kan til slutt forlate rettslokalet som en renvasket person.
Det virker som om forfatteren er helt oppsatt på at boka skal ha en happy-ending. Litt påfallende synes jeg når boka har fått et siste kapittel som foregår 6 år senere. Her er det Turk som er hovedpersonen Brittaney er død, og han har fått en ny familie som han lever lykkelig sammen med. Og det drøyeste av alt – han har helt brudt med sin fortid og er nå blitt en helt vanlig tolerant amerikaner uten snev av rasefordommer.