Første gang jeg leste denne var sommeren 2016, og jeg har notert meg at jeg gav terningkast 6. Det hadde også mange andre gitt den. Den fikk P2lytternes romanpris i 2013 og Ungdommens kritikerpris samme år.
Jeg synes den var medrivende, spennende, småskummel og intens... Jeg anbefalte den til mange og fikk høre av dem at de var like begeistret som meg 🙂
Nå har jeg lest den på nytt. Jeg synes fortsatt at den er veldig bra, men jeg kjente at jeg stilte meg mange flere spørsmål denne gangen. Mens jeg første gang jeg leste synes at jeg ble så godt kjent med hovedpersonene, synes jeg nå at de ble mer karakterer enn personer. Jeg stilte meg også spørsmål om hvor alle fra Allis "tidligere liv" ble av. Er det virkelig så enkelt "å forsvinne" uten at verken venner, familie eller det offentlige leter deg opp og spør hva som skjer? Mens jeg første gang synes at frampekene var små hint, synes jeg nå de var vel tydelige.
Kanskje leste jeg den så annerledes nå fordi forventningene mine nå var så skyhøye siden jeg husket boka som fantastisk...
Dette syns jeg var ei svært god lita bok! Hun får formidlet mye med få ord, på en mesterlig måte. Her kommer vel fram vår hang til å tiltenke andre personer tanker og motiver vi kun gjetter oss til, når kommunikasjonen uteblir?
I tillegg er her en spenning gjennom hele boken som gjør den til en fornøyelse å lese. Endatil en dash romantikk.
En veldig finurlig liten bok
Hadde en vag følelse av å ha lest denne før, etter å ha kommet et stykke uti, og hadde også en vag følelse at slutten ville komme til å irritere meg. Bokelskere.no dokumenterte at jeg faktisk hadde lest den for noen år siden, og ja, slutten ble litt nedtur, sånn enkelt forutsigbart. Men ellers en fin, dyster og sitrende fortelling som godt tåler å bli lest to ganger.
Jeg likte historien, bildene som ble skapt og stemningen. I det hele tatt ble jeg ganske grepet av historien. Det er en spenning og en nerve, som aldri slippes, før den brått brytes på siste side.
Jeg irriterer meg verre over bøker som blir gitt ut med så slett grammatikk og tegnsetting som dette. Har ikke Samlaget råd til redaktører?
Dette var ikke noe for meg.
Tett og nervepirrende om to personer som holder noe skjult. Man aner at noe dramatisk vil kunne skje, men ikke hva. Boka starter rolig, men tempoet øker. Godt språk og mange litterære virkemidler.
Dette er en bok der det meste sies mellom linjene, og jeg tror jeg var for utålmodig til å klare å hele tiden tolke og vurdere. Jeg ønsket meg en rett frem historie, og det er ikke det denne boken handler om. Samtidig ble jeg påvirket av de fine strømningene og av følelsene som gjennomsyrer boken. Skyld, skam, ønske om å sone, sorg, tapt kjærlighet – følelsene er kanskje mest i det som en kan kalle det negative registeret, men de blir delt med oss og fremstilt som noe vakkert og noe en må respektere og ikke flykte fra.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Ei eineståande skildring og språkelg framifrå framstilling av spenninga og sentimentet mellom hovedpersonane i deira einsame kvardag der fortida ligg som ei gøymd, gnagande ramme for handlinga. For dei, som likt med meg, fell for Fugletribunalet kan eg og tilrå romanen «Saman er ein mindre åleine» av Anna Gavalda.
Anbefales.