En liten perle av en bok, som viser at man ikke trenger hundrevis av sider for å formidle noe av betydning.

Den minner meg om at i dag er ofte stillhet mangelvare i hverdagen. Både utvendig og innvendig. Den minner meg om de øyeblikkene av ro når man er på tur alene, når man følger en sti i skogen, fullstendig overgitt til øyeblikket og opplevelsen.

Når man er fordypet i en god bok, eller ensporet fokuserer på pusten gjennom meditasjon eller de øyeblikkene man bare eksisterer uansett hva man gjør, om det så er fysisk trening eller hva det skal være.

Folk spør meg ofte hvorfor jeg liker å dra på tur alene, etterfulgt av et blikk som antyder at jeg ikke er helt riktig skrudd sammen. Haha. Vel, svaret er å finne i denne boka: Gleden ved stillhet.

Stillhet og ro er også noe man humoristisk nok kan koble til ulike typer musikk, hvertfall for meg, som f.eks.

• Broove - you are just another me: https://www.youtube.com/watch?v=u2Q0nlrarBk
• Yasumu - way of life: https://www.youtube.com/watch?v=XcUoDrI2BwU.

Sånn rett før påske kom den gledelige meldingen om at stillheten bokstavelig talt lå og ventet på meg, - klemt innimellom en hærskare av andre bøker som tålmodig stod der på hentehylla og speidet etter sine rettmessige lånetakere.
Boka er liten, litt sånn unnselig, med en like anonym tittel, som det ser ut som forfatteren har krotet ned ved en leirplass et eller annet sted i verden. Erling Kagge, en eventyrer på jakt etter blant annet opplevelser, og som møter denne stillheten gang på gang der man også minst skulle vente det? En stillhet han lengter etter, både i seg selv og i verden rundt ham.

Men er den noe å trakte etter, da, - i en tid da alt skjer så fort, alle er pålogget og tilgjengelig, - er det plass til ettertanke og stillhet, og hvor i all verden kan den finnes?
I løpet av korte kapitler blir vi med på Kagges oppdagelsesferd på stillhetens vei. Til glede for oss lesere, som kanskje i dette øyeblikk sitter med skuldrene over hodet og bare snurrer med i det evigvarende hamsterhjulet, der ettertanke og refleksjon er fremmedord.
Kagge hevder at stillheten bare er, og at den kan letes frem overalt. Og ikke nok med det, vi trenger den nå, mer enn noensinne som et ankerpunkt og en motvekt mot alt det som stjeler oppmerksomheten vår, og gjør oss avhengige av raske tastetrykk og umiddelbar behovtilfredsstillelse.
Erling Kagge, du har skrevet om noe som jeg tror bare blir viktigere og viktigere å ta vare på. Takk for at du har tatt deg tid til å gi meg ditt syn på hva denne stillheten er, og tips til hvordan jeg også kan finne den. Du er en smarting som jeg nok kommer til å lese mer fra, dette var både smakfull og behagelig lektyre.
Synes bildene du har brukt i boka di er helt nydelige. Årsaken til at det ble en litt middelmådig score på terningen er at du kanskje dveler litt for lite ved stillheten, selv om jeg spesielt likte side kapitel 33 på side 128 veldig godt. Den oppsummerte i grunnen det hele, men likevel savner jeg mer dybde boka di.
På en litt schizofren vårdag, med både sol, regn, vind og antydning til snø, skjelver terningen mellom gjenglemt løv fra i fjor med intet mindre enn fire øyne.
Well done, my friend, well done!

Erling Kagge skriver i sin bok Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute at stillhet er den nye luksus; at stillhet innehar en kvalitet som er mer eksklusiv og varig enn annen luksus. En bok til ettertanke og som jeg tror kan være interessant for mange å lese. Å lese den var både gjenkjennelse og den har gitt meg nye tanker. Jeg har blant annet fått en bedre forståelse for hvorfor jeg liker å lese bøker og drive på med foto; at det er med på å gi meg en indre ro som jeg har behov for.

Boken ble utgitt i 2016 på Kagge forlag og forlaget beskriver boken slik her:

Du må skape din egen stillhet.
Hva er stillhet?
Hvor er den?
Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Tre spørsmål – trettitre forsøk på svar.

Det var studenter ved St. Andrews-universitetet i Skottland som stilte spørsmålene etter en forelesning han hadde der. Etterpå klarte han ikke å la være å tenke videre på spørsmålene, og det er grunnlaget for boken Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute. Den er på 142 sider inkl. register og noen bilder, og er i et lite format. Men den er innholdsrik i den forstand at den setter i gang tankeprosesser som leseren kan tenke videre på, og som kan være grunnlag for samtaler og diskusjon. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Ingen kan vel være uenig med Kagge at vi lever i støyens tid, og at stillheten er under press. Innledningsvis skriver Erling Kagge at det har tatt han tid å lære å stenge verden ute:

«Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den – og der, langt nede under en kakafoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg.»

Han skriver at for han er den mest interessante stillheten den han har inne i seg, og stillheten han leter etter er en personlig opplevelse. Den finner han ikke bare ute i naturen. Og stillheten må skapes, og er forskjellig fra person til person.

«Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet.
Stillheten virker berikende i seg selv. Det er en kvalitet, noe eksklusivt og luksuriøst. En nøkkel som kan låse opp nye måter å tenke på. Jeg tenker ikke på det som en forsakelse eller noe spirituelt, men et praktisk grep for å få et rikere liv. Eller litt sleivete sagt: En dypere form for opplevelser enn enda en gang å skru på tv-en og se på nyhetene.»

I boken skriver han bl a om hvor avhengighetsskapende forventninger til skjerm og tastatur er, og hvordan man kommer inn i en dopamin loop. Han er inne på 33 ulike temaer, og jeg skal avslutte innlegget med en smakebit om stillheten mellom mennesker.

«Det som tilsynelatende skjer mellom to mennesker, er naturlig nok bare en liten del av historien. Under overflaten foregår det et spill. Hadde vibrasjonene blitt lydsatt, ville det vært nok støy til et serbisk hornorkester. Jeg aner ofte at det foregår noe, men forstår det sjelden godt.
Når jeg reiser i Japan, føler jeg at det kommer bedre til overflaten. Jeg kan ikke språket, men har da glede av å være sammen med mennesker som behersker det. For mens vi nordmenn gjerne opplever stillhet i en samtale som noe som skal brytes - en god journalist vet at de beste poengene i et intervju ofte kommer like etter at hun har klappet sammen pc-en og takket for intervjuet – er stillheten en vesentlig del av en konversasjon på japansk. Når jeg over tid kan se og høre to som snakker japansk med hverandre, slår det meg at de korte og lengre pausene virker like vanskelig å uttrykke som det å få uttalen av ordene riktig. Stillheten fremstår like innholdsrik som ordene.
På meg virker pausene som en bro, hvor samtalepartnerne tenker at de er på den ene siden av elven, og når de snakker igjen, beflnner de seg på den andre siden."

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag

Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss.

Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke.

Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

For en flott bok, virkelig til ettertanke og for meg ble den inspirasjon til å riste av meg stresset ved en lengre taushetsøkt - anbefales!