Boken er litt for voldsom språkmessig for meg. Litt for mange velformulerende og intellektuelle ord og setninger etter min smak. Når det er sagt forstår jeg likevel at boka er kritikerrost, for det er kun en meget dyktig forfatter som kan skrive slik.

En original og i og for seg god bok, men den ble litt for intellektuell for meg. Jeg fant ikke flyten på et vis, men jeg skjønner jeg er i mindretall som mener det.

En svært original krimbok, hvis vi kan kalle den en krimbok, da. Den som forteller (bokas jeg-person) er ikke et vanlig oppegående menneske, men et ufødt et. Handlingen blir altså sett gjennom et foster som ligger innesperret og da naturligvis er ute av stand til å se det som foregår. Men dette fosteret kan høre og tenke, og dermed resonnere seg fram til mange ting. Intellektuelt sett er det på linje med en voksen person. Ironisk sett vet ikke dette fosteret hvilket kjønn det har, har bare hørt seg omtalt som ”det”, og lurer derfor på om det kommer til å bli møtt av fargen lyserød eller blå-
Moren i boka er Trudy og faren er John. Nå har Trudy kastet John ut av huset, som for øvrig var hans barndomshjem, under påskudd av å kunne forberede seg i ro og fred på fødselen. Hun har i all hemmelighet tatt seg en ny elsker, Claude. Etter hvert får vi vite at Claude er broren til John. Mens John er den intellektuelle broren – poet, men lutfattig, er lillebroren Claude en mer overflatisk pengemann. John er sterkt hemmet av psoriasis, særlig på hendene, noe som gjør at han ofte bruker hansker.
Nå ønsker John å få tilbake huset sitt. Han dukker opp med en kvinne som han presenterer som sin nye kjæreste (noe som viser seg å ikke stemme). Claude og Trudy vil nå rydde John ut av verden. De planlegger hvordan de skal ta livet av ham uten selv å bli avslørt. De vil bruke gift. Ha dette i drikken til John. Barnet i mors mage hører hva de snakker om. Hvordan forhindre dette? Men fosteret er ute av stand til å gripe inn der det ligger.
Claude planlegger ugjerningen omhyggelig. Han vil få det til å se ut som om broren hadde ønsket å ta livet av seg. Han plasserer en flaske med den forgiftede drikken sammen med pappbegre inne i bilen til John. Endog kvitteringer for hvor varen er kjøpt sørger han for å legge ved. Siden John gjerne bruker hansker, kan ikke uvedkomne fingeravtrykk avsløre dem. Første del av planen forløper som planlagt. Mens John er inne i huset der han prater med Trudy og får noe å drikke, tilrettelegger Claude forholdene inne i bilen. På veien derfra virker giften og John blir så funnet død inne i bilen. Men politiet er ikke overbevist om at det dreier seg om selvmord til tross for at de skyldige understreker at John hadde virket svært deprimert. For å slippe unna blir det maktpåliggende for de to å rømme. De vil fortest mulig stikke av gårde til utlandet. Mens det pakkes i all hast, gjør fosteret det det kan for å gripe inn. Det kravler og bakster for å komme ut, og ganske riktig, vannet går og fødselen er i gang…..
I tillegg til å være skrevet på en måte som gjør det besnærende å lese den, er hele boka en tydelig referanse til Shakespeares Hamlet. Også der en det tale om den slemme onkelen som dreper kongen, Hamlets far. Deretter erobrer han tronen og ekter Hamlets mor.

Ian McEwan har skrevet en beretning om et varslet mord, en pastisje over Hamlet. Han skriver som alltid bra, men det er fortellergrepet som gir boka ramme, tittel og særpreg.

Fortelleren er et foster uløselig bundet til morderskens navlestreng. Han deler blodomløp, podcaster, Sancerre og opplevelser med sin mor. Som altså har kastet ut hans far for å slå seg sammen med hans bror - og altså planlegger å drepe ektemannen, broren og faren i historien.

Hva gjør så dette fortellergrepet for historien foruten å gi tittel og en naturlig slutt? Ville historien vært annerledes ved en annen forteller? En allvitende forteller, eller en tredjepersonforteller eller en politiforteller? Nei og kanskje ja... Fortellergrepet blir tydelig, det blir en jeg person med noe begrenset innsikt, dog med utrolig innsikt i alt fra karuseller, vingårder og livets viderverdighetene i forhold til modenhetsnivå. Fortelleren koketterer med egen tilkortkommenhet og uvitenhet, men kan likevel skilte med vinkunnskap som overgår den jevne nordmann og sammenligninger som et foster er antatt å ha.

Som leser må du akseptere bruddet med realismen, som kan komme i veien for fortellingen og for fortelleren.

Hva gir så fortellergrepet? Fortelleren blir i sentrum, selv om aktørene i liten grad bryr seg om ham. Fortelleren er totalt avhengig av og prisgitt sin mor, han er en upålitelig forteller ettersom han jo har begrenset erfaring med det menneskelige samspill. Kunne fortellingen blitt fortalt på en annen måte? Det tror jeg. Men jeg er usikker på om den hadde sittet igjen på samme måte.

Et ufødt barn forteller om dramaet omkring sin mor, elskeren og faren. Egentlig et helt umulig konsept, men dette funker! Og det er en roman om en forbrytelse, uten at man kan kalle det krim. Boka skal ligge tett opp til Shakespeares Hamlet. Se for øvrig fin anmeldelse på Nrk.

Helge Skoog läser för mig den svenska översättningen "Nötskal". Finurlig och alldeles speciell bok i en härlig inläsning.

Originalt Hamlet-inspirert plott

Ian McEwan (f. 1948) har tidligere utgitt 13 romaner, tre novellesamlinger, et par barnebøker, noen skuespill, manus m.m. Jeg har anmeldt 12 av hans bøker på bloggen min.

I de senere år har vi lesere kunnet forvente en ny bok fra McEwans kant med to års mellomrom. "Nutshell" er hans siste og 14. roman. Så populær er forfatteren at det aldri går lang tid før bøkene hans foreligger på norsk. Mitt inntrykk er at hans tilhørerskare øker vesentlig for hvert år som går. Flere og flere bloggere anser McEwan som sin yndlingsforfatter, og poengterer nettopp dette i sine omtaler av bøkene hans. For meg er han blant mine "10 på topp"-forfattere.

Et Shakespeare-sitat setter oss på sporet av at romanen "Nøtteskall" er inspirert av Hamlet:

"Herregud, jeg kunne vært låst inn i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer."

Historiefortelleren i "Nøtteskall" er intet mindre enn et nesten fullbårent foster. Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født.

"Hvordan har det seg at jeg, som ikke engang er ung, ikke engang født i går, kan vite så mye, eller vite nok til å ta feil i så mye? Jeg har mine kilder, jeg lytter. Moren min, Trudy, liker radio og foretrekker prat fremfor musikk, når hun da ikke er sammen med vennen sin, Claude. Hvem kunne vel, i internettets spede barndom, ha forutsett at radioen skulle bli mer og mer populær, eller at det eldgamle ordet "wireless" skulle få en renessanse? Gjennom vasketeriastøyen fra mage og tarmer hører jeg nyhetene, alle vonde drømmers utspring. En hang til selvskading driver meg til å lytte nøye til analyse og meningsbryting. ... Midt i en lang, rolig natt kan jeg gi moren min et solid spark. Hun pleier å våkne da, ligge søvnløs, strekke seg etter radioen. Det er en slem sport, jeg vet det, men når morgenen kommer, er vi begge bedre informert." (side 12)

Det ufødte fosteret er ikke veldig imponert over morens elsker. Han frykter også konsekvensen av at faren hans skal ryddes av veien. Både han og Claude konkurrerer om morens oppmerksomhet, og inne i livmoren er det dessuten trangt om plassen. Særlig hver gang Claude trenger seg inn i hans mor ...

Faren John prøver å vinne sin kones gunst ved hjelp av dikt, uten å lykkes. Å kunne 1000 dikt utenat, men ha liten evne til å tjene penger kombinert med ekkel psoriasis på hendene, gjør ham lite attraktiv som mann i Trudys øyne. Dessuten er han overvektig og burde mosjonere mer. Og fordi han er mer opptatt av å tekkes sin kone enn å reise seg som et skikkelig mannfolk, finner han seg i at Trudy kaster ham ut av hans eget barndomshjem for å være i fred den siste delen av svangerskapet. Dermed kan hun treffe elskeren Claude så ofte hun har lyst til.

Trudy drikker. Hun prøver å begrense alkoholinntaket, vel vitende om at dette kan skade fosteret, og som regel klarer hun å stoppe etter det andre eller tredje glasset med vin. Men noen ganger blir det også så mye som fem glass. Vår jeg-person nyter vinen som blir ham til del, og synes det er dårlig gjort når moren setter neste vinglass til side. Vi aner et alkoholisert barn før det er født. Alkoholen symboliserer i så måte gift, et tema som er høyst aktuelt i Shakespeare`s Hamlet.

"Hva er vitsen med en hodepine, med hjertesorg? Hva er det jeg advares mot, eller får beskjed om å gjøre? Ikke la din incestuøse onkel og mor forgifte faren din. Ikke sløs bort dine dyrebare dager uvirksom og opp ned. Bli født og foreta deg noe!

Hun setter seg ned på en kjøkkenstol med et fyllesykestønn, den selvvalgte plagens melodi. Etter en ettermiddag med drikking byr ikke kvelden på så mange muligheter. Faktisk bare to: anger, eller mer drikking og deretter anger. Hun har valgt det første, men ennå er det tidlig. Osten står på bordet, allerede glemt. Claude kommer tilbake der hvor moren min skal bo, som millionær og kvitt meg. Han krysser London, antagelig i drosje fordi han aldri har lært seg å kjøre." (side 54-44)

Underveis rammes Trudy av samvittighetskvaler på grunn av planene som hun og elskeren legger. Og under ligger det evige, eksistensielle dilemmaet: går det virkelig an å bygge egen lykke på andres ulykke?

Hvilken verden er det vår jeg-person kan se frem til å bli født inn i? Akkurat dette bekymrer ham tidvis så mye at han ønsker at han aldri blir født. Han lykkes imidlertid ikke i å la seg bli kvalt av navlestrengen. Eller at han kan få tatt den ultimate hevn over Claude, som har tatt livet av farens hans. Helt til siste side holdes vi i en åndeløs spenning ...

Ian McEwan har klart det igjen! Som en plottets mester, trollbinder han oss lesere og holder oss i et jerngrep helt til det siste. Denne gangen med noe så originalt som et ufødt foster som forteller! Og ja visst fungerer det! En besnærende tanke for øvrig at det ufødte livet får med seg absolutt alt som foregår på utsiden av livmoren, selv om vi alle vet at dette ikke er mulig. I fiksjonens verden er imidlertid alt mulig.

I tillegg til å være bisarr, har historien også sine komiske sider. Det lille fosteret kan en hel del om det meste, og lirer av seg den ene samfunnsanalysen etter den andre, bedrevitende som få. Dessuten er han ikke rent lite snobbete når det kommer til vin, oster og gourmetmat. Med britisk-intellektualiserte tanker fremstår fosteret som bokas mest interessante karakter. Det hele er briljant og elegant fortalt, og jeg kan ikke annet enn å beundre den erfarne forfatteren meget høyt, som har satt et så intrikat plott i scene.

Denne boka er rett og slett et must å få med seg! Lydbokutgaven med Niklas Gundersen som oppleser er fantastisk!

Trudy er høygravid. Hun bedrar ektemannen John med hans bror Claude. De legger en morderisk plan for å kvitte seg med John for alltid. De to elskerne vet ingenting om at planen deres har et vitne - Trudys ufødte barn.
Lettlest og annerledes med tanke på at fosteret er fortellerstemmen.

Spennende, finurlig og deilig mørkt fra Ian McEwan også denne gang

Veldig morsom. Leste den engelske utgaven.