Viser 1 til 5 av 5 omtaler
Har lenge hatt lyst til å lese denne boken, siden jeg kan huske Hugo i jobbsammenheng. Interessant og godt formidlet.
Helt klart en vond og viktig bok. Jeg elsket delene om oppveksten, men ble ikke like fenget av deler av det historiske bakteppet som det ble redegjort for.
En forfatters jakt på sine røtter
Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.
Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.
Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.
I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...
Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.
Jeg anbefaler denne boka varmt!
«Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen.»
Med jevne mellomrom er det oppslag i media der man spår type jobber som vil bli overtatt av roboter; senest denne uken hørte jeg en spådom i jobbsammenheng. En ting kan jeg si med sikkerhet: boken En fremmed ved mitt bort – Familiefortelling er skrevet av et menneske, ikke en maskin. Sitatet over er fra boken.
Forfatteren Ivo de Figueiredo var helt ukjent for meg til jeg hørte han fortelle om boken utgitt i 2016 i bokprogrammet til Brenner på NRK. Nå er boken lest, lånt av biblioteket, og for meg var leseopplevelsen en innertier. Interessant, spennende og tankevekkende. En bok som tok meg med til ukjente deler av verden. En bok som vekker følelser. Som også tok meg med til de mer nærliggende områder: mitt eget liv.
Innimellom under lesingen har jeg ofte tenkt på boken jeg skrev om i innlegget:
Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim
Spørsmålet som både forfatteren og jeg som leser gjør meg, er om hjemløshet er med på å forme farens skjebne.
«De fleste trenger å høre hjemme et sted. Fitz de Sousza er kanskje et unntak i så måte. Da jeg forlot villaen hans, tenkte jeg at jeg hadde møtt en mann som har overvunnet savnet etter et hjemland, som har funnet tilhørighet i sine idealer og gjort selve livsreisen til sitt hjem.
Motsatsen hans er i tilfelle slektningen min, Savio, hvis hjem er uløselig forbundet med slekten, jorden og tradisjonen i Goa. Jeg forstår Savios sinne mot dem som har vendt hjemlandet ryggen, jeg sympatiserer med hans fortvilelse foran utslettelsen. Men det stanser der. Selv om det er lett å føle med en minoritet som kjemper for å bevare sin livsform, ættesamfunnet, stammefellesskapet og forpliktelsen til jorden, så forutsetter denne livsformen en renhet, en tilhørighet man har eller ikke har.»
«Å gjøre livsreisen til sitt hjem»; er det ikke slik vi er når vi er unge – da alt er fremover. Men et sted i livet begynner en å tenke på fortiden. Det var en form for midtlivskrise som fikk Ivo de Figueiredo til å sette i gang prosjektet som har resultert i denne boken. Men i en verden som hele tiden er i forandring, tenker jeg at det kan være smart å gjøre livsreisen til sitt hjem.
Som det står på bokomslaget handler boken om Ivo de Figueiredo, eller Ivo Bjarne de Figueiredo, om en Bamble-indianers leting etter farens historie, og denne letingen ender med at forfatteren må omskrive sin egen historie.
«Sommeren 2011 bestemte jeg meg for å reise i fars liv og samle alt jeg kom over. Besøket hos tantene mine i Boston var første etappe, nå har jeg tatt fatt på andre etappe, fars barndomsrike i Øst-Afrika. Ikke et øyeblikk under den lange reisen klarer jeg å fortrenge ironien som hviler over hele ekspedisjonen — at jeg ikke simpelthen reiser til Spania, finner huset der han bor og ringer på. Men jeg kjenner ham ikke lenger, og gjorde det neppe som barn heller. Hvilke følelser ville et gjensyn nå ha vakt? Jeg tror jeg ville ha sett ham med mitt eget barneblikk, og jeg er redd for hva disse øynene vil se. Jeg må betrakte ham fra avstand, se ham uten at han ser meg. Eller like gjerne, lete etter ham et annet sted, finne ham i en annen tid. Derfor har jeg reist til dette øyriket utenfor Afrikas kyst, så lang er veien min tilbake til far»
Ivo de Figueiredo ble født i 1966 og vokste opp i Bamble i Telemark, og det var dit faren flyttet for å gifte seg med moren til Ivo, Marit. Foreldrene møttes i London der moren var au pair og faren studerte. Faren var av indisk-portugisisk opprinnelse, født på Zanzibar. Forfedrenes land var Goa. Noen år etter at foreldrene ble skilt og faren flyttet fra Norge, mistet han kontakt med faren. En far som gjorde barndommen utrygg:
«Var friheten for grenseløs? Ingen røtter til å holde ham igjen, ingen bånd som kunne binde de sterke armene hans. Ingen stemme i hjertekammeret som sa at nok var nok. Samtidig, de blå brevene fra familien han hadde forlatt, fra dem som fortsatt levde innesperret, eskene med mat, fotografiene, smalfilmene. For far kan ikke currytrianglets forsendelser bare ha brakt med seg trøst, men også en følelse av maktesløshet. I alle fall minnet de ham igjen og igjen om alt han hadde mistet, om familien han lengtet etter, som han skyldte alt og som nå levde i desperasjon.
Hvorfor han i denne tilstanden av savn og sorg ikke tok bedre vare på den familien han selv hadde skapt, på mor, meg og brødrene mine, er mer enn jeg noensinne kan forstå.
Han hadde fått alt han ønsket seg, livet lå foran ham som en blank, norsk sommerdag.
Likevel var det ikke nok. Vi var ikke nok.»
Faren kom fra en familie der utdanning og oppdrift betydde alt. Det var slik han havnet i London. Men aller mest var årsaken at imperiene falt fra hverandre. Verden var i bevegelse. Faren var den første som forlot storfamilien som dengang bodde i Nairobi. Moren til faren, Hermina, måtte se barna sine, den ene etter den andre, forsvinne ute av livet sitt til andre verdensdeler. Hjemløsheten fulgte henne hele livet.
Ivo de Figueiredo er i tillegg til å være forfatter utdannet historiker. Å få historiske hendelser beskrevet og knyttet til mennesker og deres skjebne slik han gjør i denne boken, gjør at jeg husker de bedre i ettertid. Slike bøker skaper bilder som kalde faktabøker ikke klarer.
Sist sett
