Bokelskere.no

Etter at jeg hadde lest Evicted, en bok om hvordan leiemarkedet i USA forsterker fattigdom og forhindrer sosial mobilitet, mente Kindle at jeg også burde lese denne her, om fattigdom i rustbeltet. Etter det har boka ligget på leselisten i seks år, men siden det nå viser seg at forfatteren skal være en skikkelig raring, fikk jeg motivasjon til å faktisk lese den.

Vance beskriver et samfunn som har oppstått blant annet som følge av masseforflytning mot industrisentre, hvor industri så har forsvunnet, men ikke menneskene som tidligere jobbet der. Igjen finner en enn blanding av fattigdom, rusmisbruk og en sær form for æreskultur.

Det er egentlig lite pent å si om denne æreskulturen, som blander det å forsvare sine nærmeste til døden (helst motpartens død) og det å behandle sine nærmeste særdeles dårlig.

Som oppvekstroman er Vance sin fortelling ganske god, ikke rart at den er blitt filmatisert. Og han legger heller ikke skjul på at det ikke bare er hardt arbeid som har brakt han ut av rustbeltet og inn i øvre middelklasse, men også en lang rekke tilfeldigheter som har spilt i hans favør.

Der denne boka slutter å være av interesse er når Vance skal prøve å si noe om hva en kan lære av de tingene han ser og har opplevd. Overraskende få tanker har han egentlig om dette. Noe mumling om at familie og individet må være driveren, og stat ikke kan ta ansvar for slikt.

Det gir da et inntrykk av at det som er en velskrevet oppvekstroman, er skrevet først og fremst som del av et politisk prosjekt, og ikke for å utforske problemet i kulturen. Men jeg forstår, med politiske ambisjoner må en passe på å ikke tråkke på feil tær.

Den rare Vance har da skrevet en oppvekstroman til terningkast 4, med en tilørende samfunnsanal(yse) til én. Det blir fem tilsammen det! (av ti).

Hadde store forventninger grunnet gode anmeldelser, men denne grep meg likevel ikke helt. Kanskje for mye familesaga og for lite white trash-sosiologi?