Viser 1 til 7 av 7 omtaler

Nok et tiår med Ketil Bjørnstad. SYTTITALLET, avgjørende menneskemøter der han folder seg ut som både som musiker og forfatter. Ole Paus blir et av hans store forbilder- og hans nære venn. Paus er faktisk også ett av mine store idol, min beundring for han slo inn på tidlig nittitall, men også gjennom storebrødres spilling av «Paus-posten» på syttitallet. Det er sterkt å lese om hvordan Bjørnstad opplever hans diktning og den enorme beundring og respekt han føler overfor Paus. Jeg kjenner igjen begeistringen og nærheten til tekstene hans, han beskriver det så levende og oppriktig, hvordan han opplever ham både som kunstner og god venn. En uforglemmelig scene fra boken er da Paus spiller på Prelaten i Tromsø, der han synger om en svært upopulær nynazist… Publikum buer og vil ikke høre, men Paus står fjellstøtt og synger: «Ingenting skiller meg fra ham./kanskje han frøs litt mere./ Det er også alt,/for frosten er i oss alle./Det er kaldt./ Å bror, stig inn./Finnes her varme, er den din./Du mest forhatte/er meg likevel mest nær./Få lys på deg, bror!/La meg se meg som jeg er.» Denne boken har blitt en intens og spennende studietur,det er sterk og rørende lesning. Jeg har skrevet ned minst 30 steder i boken som er viktige. Alle som ønsker noe fra ham, steinerskolen og Lindholm, AKP-ml og de politiske strømningene, den klassiske musikken.. Som Finn Alnæs sier: «Du må velge, Ketil! Du må velge!» Og: «Det var denne merkelige spenningen blant de unge akkurat da. De som var innenfor, og de som var utenfor.» Vendepunktet da han begynner å lese Hans Jæger. Så kommer «Leve Patagonia» Veldig fascinerende å lese om de skapende prosessene frem til plateutgivelsen. Som at «Sommernatt ved fjorden» ble liggende i søppelbøtta et helt døgn…. «Men plutselig får jeg ideen til et mellomspill, en bølgende bevegelse i Dess-dur som legger seg horisontalt mellom alle de vertikale svingningene, og dermed får melodien en helt annen styrke. Den stiger opp av noe, og legger seg ned igjen. Jeg hører alt med nye ører og tenker at ok, jeg får kanskje gi denne sangen en sjanse likevel.» og bra var det

Godt sagt! (4) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Nesten like bra som Sekstitallet; engasjerende og spennende.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Lett, ledig og med en god dose selvironi følger jeg spent med i "Verden som var min på syttitallet", av Ketil Bjørnstad. Det er spennende og følge med på livet til Bjørnstad, hans møter med store kulturpersonligheter og tanker i tiden som var 1970-tallet.

Det er detaljrikt skildret, det er mye som skal tas opp, og jeg må etterhvert ta noen pauser fra Bjørnstad og lese andre tekster før jeg klarer å fortsette.

Uansett, dette er nok enda mer gøy å lese for de som var unge på 1970-tallet. Selv erfarte jeg barndom på samme tid, men da gjenkjenner jeg naturlig nok ikke hendelsene på samme måte som dem som selv var tenåringer og unge voksne på den tiden. Men et fantastisk tidsbilde av 1970 får jeg som leser oppleve.

En verdig leseropplevelse, selv om jeg hadde behov for noen pauser fra boka når det ble mye Bjørnstad. Vel verdt å lese hvis en er glad i skildringer fra tidsepoken sett fra en stor kulturpersonlighets synsvinkel.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet.

Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten".

Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ...

Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.

Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Godt sagt! (11) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

SolDolly DuckPiippokattaAkima MontgomeryMonica CarlsenLilleviHarald AndersenCecilie69Sigrid NygaardRonnySigmundAvaJoannLinnKirsten LundMonica  SkybakmoenMorten JensenEivind  VaksvikLailaHelen SkogTrude JensenSolveigReidun SvensliIngunn SReadninggirl30Torill RevheimFindusHeidiHilde Merete GjessingEmil ChristiansenTine SundalKari ElisabethAnniken RøilIngvild SAnne-Stine Ruud HusevågOle Jacob OddenesFride LindsethMarit HøvdeG Lskognymfen