Bokelskere.no

Fin underholdning, lever meg inn i historien.

Boka gav meg en følelse av et norsk "Asylum" fra American Horror Story.Liker storyen, og karakterene her er interessante. Likte også at Cato Isaksen viser en mer sårbar side her.Les også:"Sankta Psyko" av Johan Theorin.

Jeg leste de fem første bøkene om Cato Isaksen med stor iver for noen år tilbake. Hadde derfor bestemt meg for å lese de fem neste bøkene i årets påske. Det hele startet bra, Honningfellen, Mørkemannen og Sukkerdøden ble lest i løpet av noen dager. Neste bok på listen var da Djevelkysset, interessen for Lindells krim hadde da sunket noe og jeg brukte vel en drøy uke på denne boka. Så var det siste bok i rekken som sto for tur, og jeg må si at det kanskje er greit at dette er den siste, i alle fall den siste jeg skal lese på en stund. Jeg synes ikke denne boken har ordentlig Lindell-kvalitet over seg. Jeg synes boka mangler spenning og det som får meg hektet. Jeg synes handlingen går litt treig og det er nesten så jeg kjeder meg mens jeg leser deler av boka. Det tok meg hele fire uker(!) å lese ferdig denne boka, og jeg kjenner det er lenge til jeg kommer til å lese noe fra Lindell igjen. Håper at eventuelle fremtidige bøker om Cato har den kvaliteten og spenningen som jeg husker fra de første bøkene.

Spennende med godt driv!

En helt grei Unni Lindel krim. Skiller seg ikke mye fra de andre bøkene i serien egentlig. Krim på det jevne, ikke så voldsomt engasjerende, men helt greit.

jeg leser Unni Lindell sånn fra og til og denne var en glede. Spennende , ikke for mye av privatlivet til Isaksen ( det har vært ltt ymse med det i de andre bøkene- ) og et plott som jeg ikke fant ut av før langt ut i boka- bra!

Helt klart den beste boken jeg har lest av Unni Lindell. Spennende persongalleri, og fengende/lærerik lesning om psykiatrien her i landet for en del år tilbake. En bok som det er vanskelig å legge fra seg, men slik skal det jo være :-)

Denne boken handler i hylla "bøker som skuffet". Det gjorde den ikke fordi den var så fryktelig elendig at jeg akket meg gjennom den, men fordi jeg forventet med av Lindell da jeg har lest alle de andre bøkene i serien. Handlingen er spennende, språket bra, likevel ble jeg skuffet. Det ble rett og slett for mye. For mye av alt; av tomprat som ikke førte noe sted hen - som historien fint ville klart seg uten, med fordel til og med; en par unødvendig lange skildringer. Rett og slett langdrøyd. Jeg like ikke å kjede meg mens jeg leser, og det gjorde jeg dessverre innimellom. Likevel la jeg ikke boken vekk - så elendig er den jo ikke. Og hadde det vært en annen forfatter enn Lindell ville jeg kanskje ikke blitt like skuffet. Forventingene satte fallhøyden ganske høy allerede før boken ble åpnet.

Jeg irriterte meg også fryktelig over det vanvittige antallet semikolon. De er virkelig over alt. Hele tiden. Liker godt semikolon, bruker dem flittig selv; men; ikke; hele; tiden.

Jeg gledet meg veldig til igjen å få følge Cato Isaksen og la meg selv bli dratt inn i Unni Lindell sin verden. Boka var helt OK. Litt treg i starten, men et spennende plott. Jeg synes boka tok seg veldig opp mot slutten før den (jeg vil nrsten si dessverre) plutselig sluttet.

Mye av handlinga er lagt til gaustad sykehus. 25 år før den egentlige handlinga starter, ble en tolv år gammel jente, Maike, funnet død i sykehusets kjeller. Hun var datter av en av de tungt belastede pasientene,Werner Hagg. Sammen med de to brødrene sine, Jan og Piet var hun ofte på besøk på sykehuset. Der lekte hun med de jevnaldrende jentene, Aud (datter av pasientene Jan Johnsen) og Emmy (datter av psykiateren Carl hammer). Maikes død blir avskrevet som en ulykke. Man formodet at hun hadde falt ned fra en gardintrapp. Aud som nå, 25 år seinere, er journalist i Osloavisen, vil publisere en artikkel om Maikes død. Hun mener at det var et drap, og nå er det like før foreldelsesfristen for dette drapet vil gå ut. Aud har allerede henvendt seg til flere blant personalet fra den gang, som presten Norma Winter, kontordamen Berit Adamsen og assistentlegen Ole Porat. Nå har hun invitert sin gamle venninne, psykiaterdatteren Emmy på kafé for å snakke om saken. Men Emmy orker ikke å høre på det Aud har å si, og hun forlater etter kort tid den andre. Vel hjemme igjen ringer Aud til faren sin og forteller om dagboka fra den tid som hun har gjemt under noen gulvplanker. Hun ber faren lese det hun har skrevet. Like etterpå ringer det på døra. Utenfor står en person med djevelmaske for ansiktet, egenlig ikke så rart siden det er Halloween den kvelden.. Neste dag blir Aud funnet død, med avskåret hals, i leiligheten sin. Politiet får mye å sette seg inn i og mange å oppsøke, før de klarer å skaffe seg et overblikk over det som har skjedd. Flere av de aktuelle personene er det også vanskelig å få tak i. I mellomtiden har Auds far, John Johnsen, tatt saken i egne hender. Han har klart for seg hvem som er opphavet til tragediene. Istedenfor å utføre hevnen selv skaffer han seg en leiemorder, en litauer ved navn Vanja, som sårt trenger penger for å skape et bedre liv i hjemlandet. Men Vanja bommer på første forsøk. Ikke før på slutten da politiet er i ferd med å rulle opp hele saken, lykkes det ham å treffe og drepe den John Johnsen har utpekt. Han finner så pengene, slik det er avtalt, og forsvinner med dem. I sentrum for etterforskningen står Cato Isaksen. Han har etter en krangel forlatt kona si, Bente, og bor nå på hybel der han mistrives. Cato har et svært ambivalent forhold til politikvinnen Marion Dahle. Han føler seg samtidig både swterkt tiltrukket og sterkt frastøtt av henne. For tiden jobber Marion i en annen avdeling, men denne saken fører henne tilbake til Catos team. Marions oppgave blir først og fremst å sørge for Emmy Hammers sikkerhet. Denne har forklart for politiet at en person var på døra hennes og ville inn samme kveld som Aud ble drept. Fotspor rundt huset bekrefter dette. Emmy bor på foreldrenes eiendom i et lite portnerhus, ikke så langt fra Gaustad sykehus. Hun er kunstmaler, ikke særlig vellykket eller produktiv. For å beskytte henne tar Marion henne med til en hemmelig leilighet som politiet disponerer. Marion er bevæpnet med en pistol, noe hun egentlig ikke skulle ha, men Marion bryr seg lite om forskrifter. Så kommer beskjeden fra Cato om at de kan ”slappe av” på beskyttelsen. Emmy har nylig hatt kontakt med Jag Hagg. Sammen med kona si driver han et begravelsesbyrå. Han har uttrykt ønske om å få kjøpe et av Emmys malerier. Emmy vil nå dra til begravelsesbyrået og avlevere bildet. Marion følger med. Ingen er til stede , men så dukker plutselig Piet Hagg opp. Han er en av de mistenkte som politiet forgjeves har søkt etter. Marion og Emmy gjemmer seg i et lite kott innenfor bårerommet. De blir ikke oppdaget, men i et ubevoktet øyeblikk klarer Emmy å ta pistolen fra politikvinnen. Nå er rollene byttet om. Overbevist om eget overtak legger Emmy ut om hvordan hun drepte Aud og hvordan hun senere har lurt politiet. Motivet hennes var å verne om sin egen far og om sønnen sin, Philip. Lenge har politiet stilt spørsmål om en av mennene i saken kan ha vært Philips far. DNA-prøver er i ferd med å granskes. Så viser det seg at det er Carl hammer selv som er den skyldige. Tidligere la den anerkjente psykiateren seg etter småjentene. Det var i en slik setting han så seg nødsaget til å drepe Maike, og det var han som satte barn på sin egen datter. For å slippe unna avsløringen lobotomerte han også kona si (lenge etter at slike inngrep var blitt forbudt). På sykehusområdet står et gammelt fyrhus. Hit tar Emmy den bastede og bunnede Marion. Her vil hun brenne opp politikvinnen. Imens leter politiet, med Cato i spissen, febrilsk etter de to. Langsomt har hele sannheten gått opp for Cato Isaksen. Emmy plasserer Marion oppe i en såkalt ”brudekiste”. Denne skyver hun inn i den brennende ovnen. I samme øyeblikk klarer politiet å komme seg inn i fyrhuset. I siste stund blir Marion reddet ut av den brennende kisten. Hun er sterkt forbrent. Vil hun komme seg etter dette? Vil Cato nå vende tilbake til kona Beate?